Gullåren

Gullåren.

«Men den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste; men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller frem til evig liv.»

Dette er et merkelig ord av Jesus. Jeg tror at det er mange som i sitt kristenliv ihvertfall en gang eller kanskje noen flere ganger har smakt på dette vann. Men av dem som har fått en kilde i sig selv hvorfra dette vann veller frem, er det nok få. Hvorledes skal dette forklares? Jo, de fleste har nok ikke tross alt funnet denne kilde, som efter Jesu ord er i oss selv. Hadde de først funnet den, så hadde de ikke så snart forlatt den. Man skulde tro at det måtte være en lett sak å finne den, siden den skal være å finne i vår egen barm; men det viser sig i praksis at det er nok ikke så.

I Joh. Ev. 8, 32 står det: «Og I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder.» Her tror jeg at vi er kommet til opkommet hvorfra det levende vann veller frem. Sannheten om oss selv er kilden. Hele verden er bedratt av løgnen, som vi vet er fra Satan. Hvad går så denne løgn ut på? Jo, hovedløgnen som Satan fra våre barnsben av har innbilt menneskene, er denne at vi er noen ting, vi er store, sterke og dyktige, vi skal greie sakene selv. Dette tror jeg er den største løgn, ihvertfall i Guds øine, som eksisterer. Av denne løgn har menneskene i mer eller mindre grad ned igjennem tidene vært besmittet, og det er omtrent alle fremdeles. Men så kom Jesus. Og hvad kom han med blandt annet? Jo, med sannheten. Med sannheten om menneskene. Hvad går så denne sannhet ut på? Jo, at det er så langt fra at vi er noen ting som mulig kan være, at vi derimot er noen ugudelige syndere tvers igjennem, aldeles udyktig til å gjøre noe som i Guds øine er ære verd, ja, som skrevet står, at det ikke bor noe godt i oss. Når menneskene begynner å våkne op for dette, denne evige sannhet om oss selv, og begynner å tro det, erkjenne det, da skjer det noe veldig straks, ja, omtrent øieblikkelig blir man velsignet av Gud. Hjertet blir fylt til randen av velsignelse, så det føles som det flyter over. Man har i sannhet fått en kilde i sig, hvorfra levende vann veller frem til evig liv.

Så gjelder det da alltid å beholde denne kilde i sitt liv, aldri komme bort fra dette opkom. Og hvad er så å gjøre? Jo, alltid å finnes på erkjennelsens vei. Helt fra den dag en for første gang smakte Guds fylde, da en erkjente sin synd, fortsettende alltid i dypere grad å erkjenne sin synd uten omsvøp. Men sier du, en kan vel ikke holde på å erkjenne slik i mange år, engang må vel denne erkjennelsen ta slutt og dermed også velsignelsen. Nei, så sant som Gud lever, så sant som han bor i et lys hvortil ingen kan komme, likeså sant skal Gud belesse dig med lys over ditt selvliv, så du alltid skal ha mer enn nok å erkjenne. Og skulde du komme derhen at du intet hadde å erkjenne mere, da skulde nok den trofaste Gud sørge for å ta dig bort fra jorden. Hvorledes skal så dette forklares at vi alltid blir velsignet når vi erkjenner? Det må forklares derhen at vår himmelske far har en spesiell forkjærlighet for sannheten, at han i sine lover har foreskrevet at den som erkjenner, likegyldig hvem det er, skal velsignes og det i rikelig mål.

Ja, måtte vi virkelig legge all vinn på erkjennelsen av sannheten. Særlig er dette tilfelle m. h. t. at vi intet er i oss selv. Ja, selv om det ved vårt liv skulde bli utrettet noe godt, så er vi fremdeles intet. Ja, hvor meget vi enn skulde kunne utrette som er virkelig godt, så er og forblir vi, så lenge vi er her til huse, intet, absolutt intet. Alt det gode som blir utrettet ved oss, skal Gud ha all æren av, da vi vet at intet faller på oss selv av ros ved troens lov. Dette at man regner med og liker å høre andre snakke om ens gudsfrykt, er en stor elendighet som hindrer velsignelsen og den videre fremgang. Denne elendighet må vi fremfor alt sky som pesten. Sannheten om oss selv skal virke som et tyngdelodd på oss, så vi alltid holder oss i støvet. Ja, erkjennelse av egen elendighet er nok gullåren i kristenlivet. Salig hver den som finner denne gullåre, kilde, i sitt liv. Han skal som Skriften sier, aldri i evighet tørste.