Evangeliet

Evangeliet.

Paulus, Jesu Kristi tjener, utkåret til å forkynne Guds evangelium, om hans Sønn, som efter kjødet er kommet av Davids ætt, som efter hellighets ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved opstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår herre. Rom. 1, 1—4.

Dette er evangeliet slik som Paulus hadde fått det, og som det var lovt igjennem profetene og de hellige skrifter. Idag har skjøgen tatt bort den halve delen av evangeliet. De forkynner Jesus som Guds Sønn, men ikke at han efter kjødet er kommet av Davids ætt, og derfor blir det heller ikke til sann frelse.

Om denne frelse var det profetene gransket og ransaket, de som spådde om den nåde som I skulde få, idet de ransaket hvilken eller hvad slags tid Kristi Ånd, som var i dem, viste frem til når han forut vidnet om Kristi lidelser og om herligheten derefter; for det blev dem åpenbart at de ikke tjente sig selv, men oss, med dette som nu er blitt kunngjort ved dem som har forkynt eder evangeliet ved den Hellige Ånd, som blev sendt fra himmelen — dette som englene attrår å skue inn i. 1. Pet. 1, 10—12.

Fordi de ikke forkynner Jesus som efter kjødet er kommet av Davids ætt, kan de heller ikke forkynne Kristi lidelser. Derfor nevner de svært lite om betingelsene, men kun om herligheten. Og vi hører ofte halve skriftsteder sitert og ser det malt på talerstoler og vegger, så som: Og Jesu, Guds Sønns blod renser oss fra all synd! men betingelsen: Dersom vi vandrer i lyset likesom han er i lyset, er utelatt. 1. Joh. 1, 7. Likeså: I er mine venner! men betingelsen: Dersom I gjør det jeg byder eder, er utelatt, o. s. v. Joh. 15, 14.

Evangeliet er ikke bare et budskap om en hel del løfter, men om en vei ut av synden — den nye og levende vei som Jesus har innvidd oss. Hebr. 10, 20. Når da evangeliet blir forkynt som en hel del løfter og ikke som en vei, da blir folk sittende der likesom å fekte i været. Det hørtes gildt ut, men hvorledes få tak i det? Jo, blir det sagt: Bare tro! og det er mange som ber og venter at det skal komme noe underlig over dem. Mange ganger synes de at de har det, og de priser Gud, men så glipper det igjen, og de er like fattige. Slik tumler mange hele sitt liv og løper om fra den ene predikant til den andre.

Peter sier, idet han forkynner evangeliet slik som Kristi Ånd igjennem profetene ransaket og spådde om: Da nu Kristus har lidt i kjødet, så væbne og I eder med den samme tanke, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden. 1. Pet. 4, 1.

Her blir alt drømmeri borte, og det blir en klar vei. Det er lidelse og derpå herlighet. Det er betingelse og løfte. Vi ser her at Peter legger Kristus som grunnvoll idet han sier: Da nu Kristus har lidt i kjødet! o. s. v. Det er han som innvidde denne vei og som har gjort det mulig for oss å gå den.

Ja, sier du, men det blir da forkynt meget om Kristi lidelser. Du skulde bare høre i påsken og ellers hvorledes der tales om hans lidelser og død. Ja, det er så, men det er den utvortes, legemlige, lidelse. Når Peter sier: Den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden, og: I samme mon som I har del i Kristi lidelser, skal I glede eder, forat I også i hans herlighets åpenbarelse kan glede eder med jubel, 1. Pet. 4, 12—13, da forstår du nok at han tenker på Kristi lidelser i en helt annen og dypere forstand enn den utvortes. Og når Paulus sier: Alltid bærende Jesu død med oss i legemet, forat også Jesu liv kan åpenbares i vårt legeme, 2. Kor. 4, 10, da forstår du nok at han tenker på noget helt annet enn Jesu død på Golgata. Peter og Paulus tenker da på det Jesus sier: Vil nogen komme efter mig, må han hver dag ta sitt kors op og fornekte sig selv. Her har Jesus gått foran, idet han efter kjødet fikk del i Abrahams ætt. Hebr. 2, 11—18. For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet. Han har brutt en vei ut fra kjødets ledelse til en vandring i Ånden. Rom. 8, 3—4. Dette glade budskap var det apostlene fikk bære ut i verden. Visstnok er veien smal og porten trang, men alle som har vært trett av synden, har gledet sig storlig på denne vei. Og når Paulus skal formane og trøste sin ekte sønn i Herren, Timoteus, sier han: Kom Jesus Kristus i hu, som er opstanden fra de døde, av Davids ætt, efter mitt evangelium. 2. Tim. 2, 8. Og han sier: Det er et troverdig ord; er vi død med ham, skal vi og leve med ham. Her blir det ingen fektning i luften eller drømmeri, men en fast tro og efterfølgelse av vår forløper og frelses høvding, Jesus Kristus, som blev fullendt gjennem lidelser. Hebr. 2, 10—11. Vi går inn i lidelsen og får del i herligheten. Vi opfyller betingelsen og får del i løftet. Det blir noget fast og urokkelig. En slipper å la sig kaste om av ethvert lærdoms vær, da en vet på hvem en tror.

Da ingen kunde åpne boken, gråt Johannes; men engelen sa: Gråt ikke! se, løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret og kan åpne boken og de syv segl på den. Åp. 5, 5.

Slik er det også mange idag som gråter, sittende fast i synden — likesom forseglet med syv segl. Men når evangeliet lyder om løven av Juda stamme, Davids rotskudd, som har seiret og kan bryte seglene, da blir de glade.

Jeg, Jesus har sendt min engel for å vidne dette for eder om menighetene; jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne. Åp. 22, 16.

Vi forstår herav at det må ha en veldig stor betydning dette at Jesus er Davids rotskudd og ætt. Derfor er det sørgelig at dette som betyr så meget, er utelatt av forkynnelsen. Om de vel kan lese skriftstedene, så forkynner de det ikke. Oplesningen av det er de ikke imot, men forkynnelsen av det står de sterkt imot. Men lovet være Gud, vi ser stadig sjeler som har vært bedratt av det halve og forfalskede evangelium, bli fridd ut. En ny morgen gryr i deres liv når de får høre om Jesus, den klare morgenstjerne. Han som efter kjødet er kommet av Davids ætt; som efter hellighets ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn, ved opstandelsen fra de døde.