Disiplene på Sions berg.

Men I er kommet til Sions berg og den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, og til englenes mange tusener. Hebr. 12, 22.

Hebreerne var kommet til Sions berg. Også i vår tid er det noen få som er kommet til dette berg. Hvem er det som bor på dette berg? Jo, der bor dommeren som er alles Gud, sammen med høitidsskaren og menigheten av de førstefødte og de fullendte rettferdiges ånder, sammen med mellemmannen for en ny pakt, Jesus. Vi ser og forstår altså av dette at det er de ypperste vesener i hele universet som er samlet på dette berg. Men Gud slipper ikke allslags folk, ei heller allslags kristne, innenfor Sions bergs porter. Hvorfor ikke det? Fordi de fleste har et sinnelag som er uduelig. Når de støtte an mot snublestenen, så var de altfor vantro til å komme over den. Dette er som det står skrevet, slike som snubler ved sin vantro mot ordet. Men den som tror, blir ei heller her til skamme. De tåler avklædningsprosessen foran snublestenen. De tåler at Gud plukker fra dem alt som de har kjært efter kjødet, og Guds krav om å skille sig helt ut ifra alt som kan hindre. Når vi så har støtt oss så kraftig som Gud vil, slipper han oss endelig innenfor. Vi er optatt i disippelskapet utenfor leiren. Vi er blitt elever av skolen på Sions berg. Her får vi så daglig undervisning av disse veldige lærere som her finnes. Alt det vi syntes å vite, blev fraplukket oss ved snublestenen, det dudde ikke noe av det, nei det var helt ubrukelig. Alt skal bli nytt, får vi grundig kjennskap til helt fra begynnelsen. Helt fra grunnen av må det gamle liv opgjøres, ja fremfor alt må det gjøres rent fra begynnelsen av. Her på berget er det vi blir dueliggjort til tjenestegjerning til Kristi legemes opbyggelse. Dette lærer vi er et meget vanskelig arbeide. All vår tjeneste må gå gjennem døren (Kristus) hvis det skal lykkes. Derfor må vi være hørsomme og våkne. Ja, vi må være helt hengitt til det Gud åpenbarer for oss. I alt må vi holde oss innenfor rammen av vårt kall, kommer vi utenfor den, er det farlig. Bare den myndighet Gud har gitt oss, må vi bruke, for hvis vi bruker mere, så sier læren, og praksisen viser, at vi blir hatet. Ja, det gjelder å være forsiktig så de svake ikke blir støtt. Her lærer vi å være brennende nidkjære som Kristus selv mot alt som vil hindre, og nidkjære for Guds hus. Ja, nidkjære må vi være hvis vi skal få fremgang, for mye er det som vil hindre. Men til læren om nidkjærhet blir det tillagt at vi skal være det med skjønnsomhet. Menigheten må gå i et sundt spor, derfor lærer vi i alt å være tosidige. Ja, veldige ting er det Ånden lærer oss på dette berg; men en sådan utdannelse må jo de ha som skal være konger og prester evindelig. Guds nidkjærhet og interesse for disse mennesker er uransakelig. Det beviser det 62. kapitel i Esaias klart. Der står det i det første verset: «For Sions skyld vil jeg ikke tie, og for Jerusalems skyld vil jeg ikke være stille før dets rettferdighet går frem som en stråleglans og dets frelse som et brennende bluss.»

Hvor ofte har vi ikke kjent i vårt praktiske liv at Gud ikke vil tie. Straks vi gjør en feil, minner han oss stadig om denne, idet han driver oss til omvendelse på dette punkt. Å hvor trofast Gud er i dette arbeide. Han gir aldri op med disse elevene på Sions berg, fordi han har tillit til dem. Nei, han gir sig ikke før vår rettferdighet går frem som en stråleglans på ethvert av våre svake punkt, og vår frelse blir som et brennende bluss. Dette er veldige uttrykk. Tenk vår rettferdighet skal bli som en stråleglans. Det er rettferdighet som forslår. Og vår frelse skal bli som et brennende bluss. Da er vi nok frelst fra mangt og meget. Alt dette er for Sions skyld og ikke for deres skyld som er utenfor. Dette er veldig troesstyrkende for alle dem som har interesse av å bli ferdig med synden.

Å måtte også du som kanskje synes at det er for meget av denne påminnelsen om din synd, våkne op for dette ord i Esaias 62. kap. og se at det er til frelse og rettferdighet Gud på denne måte vil føre dig.