Høre ordet og bevare det

Høre ordet og bevare det.

Ja, salige er de som hører Guds ord og bevarer det. Luk. 11, 28.

Disse ord la Jesus til for å fullstendiggjøre den delvise sannhet som kvinnen ga uttryk for, da hun opløftet sin røst og sa til ham: «Salig er det liv som bar dig og det bryst som du diet!» Årsaken til at Maria var benådet og velsignet blandt millioner av samtidige kvinner, så hun blev Jesu mor, var at hun hørte og bevarte Guds ord gjennem engelen Gabriel. «Mig skje efter dit ord!» sa hun til denne. Lukas 1, 38. Hun hørte, det vil si, hun anså det for troverdig og fullt verd å mottas, ordet om at hun uten mannen skulde bli fruktsommelig og føde en sønn. Hun hadde full visshet for at det hun ikke følte, kjente, smakte, tok eller så på, skulde skje — fullbyrdes. Frivillig trodde hun Gud og gav ham anledning til å gjøre det umulige mulig. Derfor hilste Elisabeth henne med: «Salig er hun som trodde; for fullbyrdes skal det som er sagt henne av Herren.» Luk. 1, 45. Denne Marias ypperlige egenskap til å høre Guds ord på en slik måte at hun bevarte fullvissheten om at det Ånden sa, skulde skje og fullbyrdes, fremheves ved flere anledninger. Hun var av rette sort mennesker, som Gud ser til. Ringe i egne øine og forferdet over engelens ord grundet hun på hvad det skulde være for en hilsen, vers 29. Da hyrdene kom, står det som en motsetning til alles undren: «men Maria gjemte alle disse ord og grundet på dem i sitt hjerte.» Luk. 2, 18—19. Hun lyttet på samme mottagelige, bevarende måte opmerksomt til hvad Simeon, sa i Luk. 2, 34—35, derfor blev hun hverken forferdet over fall eller forundret over opreisning. All motsigelse Jesus fikk, var hun fortrolig med — ikke forbauset over. Efter 33 års øvelse i å la sverdet trenge lenger og lenger inn i sjelen, klarte hun toppunktet, da sverdet trengte helt igjennem hennes sjel, idet hun stod ved korset og så dødsdommen over Guds og sin uskyldige, elskelige sønn bli fullbyrdet. Joh. 19, 25. Det var vel bare sverdspissen hun følte da de efter med smerte å ha lett efter Jesus fant ham som tolvåringen efterglemt i templet. Maria gjemte i sitt hjerte alle de ord som Jesus sa, men som de ikke forstod. Luk. 2, 49—51. Hun forstod nok en god del av de ordene, og sverdet trengte lenger inn i sjelen, da Jesus før forvandlingen av vannet til vin spurte henne: «Hvad har jeg med dig å gjøre, kvinne?» og ved en senere anledning da han fremhevet at den som gjorde Guds vilje, var hans mor. På denne måte vokste hennes bære- og tåleevne inntil fullendelsen.

Jesu disipler har øre å høre med, og et slikt vakkert og godt hjerte som Maria. Med det holder de fast ved, bevarer, gjemmer og grunder på Jesu ord om å være tålmodige inntil enden i motgang, trengsel, motsigelse, spott, hån, forakt, hat, forfølgelse, forkastelse, legemets ihjelslåen og endelig herliggjørelse med ham. Kun de har trodd budskapet de hørte, hvorfor Herrens arm til frelse åpenbares for dem; for de anser det som en utsøkt rettighet i enkeltheter å kjenne lidelsessamfundet med Jesus for å bli mest mulig likedannet med ham i hans død. År efter år er de utholdende i å søke Jesu herlighet og ære, fordi de har bevart Jesu ord i Joh. 14, 29: «Og nu har jeg sagt eder det, før det skjer, forat I når det skjer, skal tro.» De er salige fordi de har Jesu fred i hjertet, som ikke forferdes eller reddes når Jesu ord skjer, fullbyrdes.