Den barmhjertige samaritan

Den barmhjertige samaritan.

Og se, en lovkyndig stod op og fristet ham og sa: Mester! hvad skal jeg gjøre forat jeg kan arve evig liv? Han sa til ham: Hvad er skrevet i loven? hvorledes leser du? Han svarte og sa: Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt og av all din hu, og din næste som dig selv. Da sa han til ham: Du svarte rett; gjør dette så skal du leve! Men da han vilde gjøre sig selv rettferdig, sa han til Jesus: Hvem er da min næste? Luk. 10, 25 og flg. Så begynte Jesus å fortelle om en mann som blev overfalt av røvere, som mishandlet ham og klædde ham av og lot ham ligge igjen halvdød. En prest drog den samme vei, og han så ham ligge der, men gikk like forbi. Han så at det lå en gjerning tilrette for ham, ferdig til å gå inn i; men han hadde ingen omsorg og medfølelse for denne stakkars mann. Han unddrog sig, han kunde ikke ta sig på en slik jobb. Huttetu, tenkte han vel i sitt hjerte, det kommer vel nogen andre som kan ta sig av slike mennesker. Ja, så kom det en levitt til stedet, og han gikk frem og så ham. Da han altså fikk se mannen ligge der, gikk han frem for å se på ham; men det blev heller ikke noget mere av det. Han skjønte nok at det her trengtes hjelp, og det noget som forslo også. Hvis det bare hadde vært å løfte mannen op og gi ham nogen ører, så hadde han nok gjort det, tror jeg. Men her vilde det bli meget arbeide, og skulde man begynne, så måtte man nok fortsette å hjelpe mannen, og det kom sikkert til å ta den dagen og natten med også. Han tenkte nok på at han hadde meget som han skulde ha gjort hjemme også. Det manglet ikke på undskyldninger. Han unddrog sig, eller vi kan si at han drog sig unda dette sted og gikk forbi. Der stiltes store krav til prestene og levittene. De kjente jo loven og lærte folket. Jesus sier ved en anledning: Ve også eder, I lovkyndige, I som lesser byrder på menneskene, som de vanskelig kan bære, og selv rører I ikke byrdene med én av eders fingrer!

Men en samaritan som var på reise, kom til det sted hvor mannen lå, og da han så ham, ynkedes han inderlig over ham. Hans hjerte var fullt av barmhjertighet og omsorg; men selv dette kunde ikke hjelpe den halvdøde, han trengte virkelig hjelp av ham. Vi ser at han sparte sig heller ikke. Han undskyldte sig ikke med at han måtte være fremme til en viss tid, men gikk straks til gjerningen. Først tok han og forbandt hans sår og helte olje og vin i dem. Så løftet han ham op på sitt eget dyr og førte ham til et herberge og pleide ham. Der blev han hos ham til det led mot neste dag. Han gav da verten penger og bad ham pleie mannen, og hvad han mere måtte koste på ham, vilde han betale ham når han kom tilbake. Det var mange gjerninger denne samaritan fikk gjort ved denne anledning. Presten og levitten, var gått tilsengs for lenge siden og sov godt mens samaritanen var i virksomhet.

Jesus sa til den lovkyndige: Gå du bort og gjør likeså! Det var nok enkelt og greit å skjønne, men det gjaldt å få kroppen med sig. Det er der hvor vi drar samme vei, som vi står til ansvar for hvad vi gjør og ikke gjør. Når vi som presten og levitten bare drar forbi og ikke hjelper, enda vi ser og kjenner hvad vi bør gjøre, da har vi ikke Kristi sinnelag, han som gikk omkring og gjorde vel. Dommen skal være ubarmhjertig mot den som ikke har gjort barmhjertighet, men barmhjertighet roser sig mot dommen. Jak. 2, 13. Måtte vi ikke være av dem som unddrager sig til fortapelse, men av dem som tror til sjelens frelse. Hebr. 10, 39.