Stridsspørsmål

Stridsspørsmål.

Dersom nogen farer med fremmed lære og ikke holder sig til vår Herre Jesu Kristi sunde ord og den lære som hører til gudsfrykt, han er opblåst skjønt han intet forstår, men er syk for stridsspørsmål og ordkrig, som volder avind, kiv, spottord, ond mistanke, stadig krangel iblandt mennesker som er fordervet i sitt sinn og har tapt sannheten, idet de akter gudsfrykten for en vei til vinning. 1. Tim. 6, 3—5.

En kan spørre: Hvad skal en regne inn under stridsspørsmål? Jo, alt det som ikke har betydning for gudsfrykt. Derfor, den som ikke har interesse av gudsfrykt, gjør alt til stridsspørsmål. Det blir kun ordkrig og krangel. Slike skal en vende sig fra.

En kan ofte høre det blir diskutert om barnedåp eller troendes dåp er bibelsk. En hører lang vei at det er et stridsspørsmål — at det er ordkrig. Når den ene holder på barnedåp og lever sig selv, og den andre holder på voksendåp og lever sig selv, så kan en spørre: Hvem har rett? Selvfølgelig, ingen av dem. For Jesu Kristi sunde ord var: Vil nogen følge efter mig, må han hver dag ta sitt kors op og fornekte sig selv. Den som holder sig til den lære som hører til gudsfrykt, vil snart forstå av Skriften at dåpen er en god samvittighets pakt om at egenviljen skal dødes — det gamle levnet begraves og et nytt komme frem. Rom. 6, 3—5.

For dem som søker gudsfrykt, blir ikke dåpen et stridsspørsmål. Det kan du også høre. Når de skal undersøke saken, er det ingen krangel — ingen ordkrig.

Åndens åpenbarelse gis enhver til det som er gagnlig. 1. Kor. 12, 7. Det hjelper ikke å ha bibel, dersom en ikke får Åndens åpenbarelser. Derfor ser vi menneskene i sin innbilskhet finner støtte for alt mulig i bibelen. Men du legger også samtidig merke til at det ikke er gudsfrykt som særlig ligger dem på hjertet.

Apostelen formaner oss i det han skriver: La eder ikke føre på avveie ved mange forskjellige og fremmede lærdommer! for det er godt at hjertet blir styrket ved nåden, ikke ved mat som ikke har gagnet dem som gav sig av dermed. Hebr. 13, 9.

Mange kommer og sier: Jeg har fått lys, og så kommer de frem med mange rare tanker. Det skulde være mat — næring for vårt åndelige liv; men vi skal se efter om det har gagnet dem som serverer det. Da finner vi ofte ut at de er opblåste, skjønt de intet vet. Vi legger merke til at det de kommer med, kun volder ordkrig, kiv og avind. Selv er de ikke blitt mere gudfryktige ved det, og andre kan det heller ikke styrke i den gode troens strid.

La eder ikke føre på avveie. Var det Åndens åpenbarelse, så vilde det være gagnlig. Et savn vilde da bli fylt. Du vilde bli styrket i troen, så du med sikrere skritt kunde trå i Jesu fotspor. Når det ikke er nogen hjelp den vei, hvad vil du så med det? Det blir bare tankeeksperimenter for dig, til mettelse for din formørkede forstand. Det blir kun i beste fall å henføre til den kunnskap som opblåser. 1. Kor. 8, 1. Nei, plasser det inn under stridsspørsmål og la det fare.

Ett gjør jeg, skriver Paulus. Han jaget mot det fullkomne, efter den seierspris som Gud har kalt oss til der ovenfra i Kristus Jesus. Og han sier videre: La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn; og om I er anderledes sinnet i noget, da skal Gud også åpenbare eder dette; bare at vi, så langt som vi er kommet, holder frem i samme spor. Fil. 3, 12—16.

Mange sier: Vi er jo ikke alle kommet like langt, og derfor forstår vi ikke alt likt, så det må bli strid eller stridsspørsmål. Men det er helt feil. Her formaner Paulus oss til å ha dette sinn, nemlig å søke det fullkomne, jage efter det som ligger foran i Kristus. Da er vi fullkomne i sinnelag, når vi ikke vet med oss selv nogen annen trang eller lengsel. Det som vi da ikke forstår rett, vil Gud åpenbare oss, bare at vi holder frem i samme spor. Men slår vi inn på andre spor, så vi søker tom ære, eller forherder vårt hjerte så vi ikke tar det så nøie med synden, da har vi intet løfte om å få det rette åpenbaret, men blir en kasteball for onde åndsmakter. Derfor sier Paulus: Et menneske som gir sig av med vranglære, skal du vise fra dig, efterat du har formant ham én gang og én gang til, for du vet at han er forvendt og synder dømt av sig selv. Tit. 3, 10—11. Det er ikke verdt å holde på å forklare ham. For det er ikke det at han ikke forstår, men han elsker synden. Så ikke din sæd blandt torner. Alt hvad du vil snakke om, gjør de til stridsspørsmål. Vis dem ifra dig, og bryt nytt land.