La meg aldri i evighet bli til skamme!

«La mig aldri i evighet bli til skamme!»

Vi blir til skamme når det mislykkes for oss å leve det nye livet, når vi avviker eller faller fra, når vi ikke når vårt mål, når det vi roser oss av ikke holder stikk, når vi synder. — —

Derfor var det en svær og innholdsrik bønn David sendte til sangmesteren da han oversendte ham Salme 31.

Vers 7 er meget betegnende: «Jeg hater dem som akter på tomme avguder; men jeg, jeg setter min lit til Herren.» Dette å sette sin lit til Herren, det strekker sig såre vidt. Det innbefatter i alle deler og fullt ut det motsatte av å akte på de tomme, intetsigende og intethjelpende avguder. «Mine barn, vokt eder for avgudene,» sier apostelen Johannes. Avguder for oss, er hverken trestatuer eller sol og måne eller lignende, men just alt det som vi kan fristes til å sette lit til og akte på og trøste oss til eller å tillegge noen som helst slags avgjørende betydning.

Disse avguder blir da: Penger, egen og andres styrke, mat og klær, ære og makt, samt det annet kjønn.

Å sette sin lit til Herren, i ånd og sannhet, det er det samme som ikke å tillegge disse ting noen som helst avgjørende betydning, ja, det er det samme som i Skriftens betydning å hate det, eller at det aldeles ikke har makt over en.

At en kvinne har så og så mange tilbedere, er et almindelig uttrykk som taler sitt tydelige sprog om den menneskelige tilstand. Ja, det er meget slående.

Når man i Ordets fulle betydning setter sin lit til Herren, da har man alle disse jordiske «verdier» og «krefter» under sine føtter, og dette er igjen det samme som å ha Satan knust under sine føtter, Rom. 16, 20.

Herren alene er da kilden, rikdommen, tryggheten og herligheten! Da kan man med rette syngende og dansende rope ut: «Alle mine kilder er i dig!»

Når man synder, kommer dette alltid av at ovennevnte avguder har makt over en! Alle disse jordiske ting er jo bestemt til bruk efter Guds vilje og lover. Vi har, rett forstått, som skrevet står, lov til alt; men intet av dette skal ha makt over oss. Tvert imot! er det vi som skal beherske dette. En «tøffelhelt» f. eks., han har latt en av disse jordiske verdier, nemlig en kvinne, få makt over sig. Han akter således på tomme avguder, og beviser derved at han ikke setter sin lit til Herren. Han er således blitt til skamme, eller har ennu ikke kommet sig bort fra sin skam.

Når man faller i manns vrede, det som er så overstadig almindelig, så viser dette tydelig at man er en avgudsdyrker. De jordiske verdier, penger og ære f.eks., veier tungt i vektskålen. Hadde man disse ting under fot, bortfalt dermed grunnen til vrede, og derved bortfalt også vreden. Alt har sin grunn. — —

De største forgjettelser er for dem som setter sin lit til Herren, og de største forbannelser for det motsatte. Se bare Jer. 17.

Den som setter pris på ære av mennesker, er en avgudsdyrker, og vil derfor komme til å høste det motsatte av ære, nemlig skam.

Den som syter og klager og bekymrer sig for mat og klær og annet, formelig vasser i skam, og kan ikke engang passende be denne bønn: «La mig aldri i evighet bli til skamme!» For det kan ikke bli tale om aldri å bli til skamme, når man uophørlig vandrer i skam.

Men for sådanne som stadig, som skrevet står, takker og priser Gud for alle ting, hvis hjerte og munn alltid sier: «Høilovet være Herren!» for sådanne er det tale om aldri i evighet å få noen undtagelse fra denne herlige regel.

Det er et slikt liv vi er kalt til å leve. Det vidner Skriften om fra perm til perm. Alt i hans tempel (i våre hjerter!) sier: «Ære!» Ja, ære være Gud i det høieste, og her nede i det lave! Fra støvet vil vi ære og prise Gud for alle ting. Hans er æren og prisen og makten og herligheten. Han alene skal tilbedes. Han alene skal vi og kan vi stole på! Alt annet er tomhet. Forfengeligheters forfengelighet!

De fleste som kalles Guds barn vidner selv tydelig om at de ikke er løst fra det jordiske. De dyrker altså fremdeles avguder. De er ennu ikke kommet så langt at de fullt og helt setter sin lit til Herren! Litt ved siden av, eller helst nokså meget, vil være en god og betryggende støtte, mener de. Intet under at man da ikke kan tekkes Gud. — — —

Vi har i Es. 30, 22 en ypperlig opskrift på behandlingen av avgudene: «Du skal kaste det bort som skitne kluter; ut med dig! skal du si til det.» «Da skal han gi regn....» står det i neste vers.

Når vi har alt det jordiske under våre føtter, slik at ikke noe av det har makt over oss, da kan det skje at vi aldri i evighet blir til skamme. Da kan vi med rette synge: «Men jeg, jeg setter min lit til Herren!»