Alteret

Alteret.

Og da det åpnet det femte segl, så jeg under alteret deres sjeler som var myrdet for Guds ords skyld, og for det vidnesbyrds skyld som de hadde. Åp. 6, 9.

Det har vært mange forskjellige altere ned gjennem tiden, og mellem disse altere har det stått store kamper. Likeså har det vært store kamper om hvad som skulde ofres. I det gamle testamentet ser vi kampen stod mellem Guds alter og Ba’als alter. En kan spørre: Var det billigere eller lettere å ofre på Ba’als alter enn på Guds alter? Nei, ingenlunde. Folket sparte intet. De ofret sine sønner og døtre, og dets prester pinte sig selv inntil blodet. Men hvad kunde da gjøre at de foretrakk Ba’als alter fremfor Guds alter? På Guds alter skulde de bare ofre dyr, og heller ikke skulde de pine sig selv; men de ofrene hadde sin bestemte betydning, som gjorde det vanskeligere å bringe dem. De ofrene vidnet om deres synd og overtredelser, og det var takkofre som vidnet om at det var Gud som gav kraften, og at de selv intet var. Derved kunde de ikke bli store ved å ofre på Guds alter.

Det har alltid vist sig ned gjennem tiden at menneskene sparer ingen ting, bare de selv kan bli store ved det. Slik ser vi også idag hvorledes menneskene ofrer sitt liv og sitt alt på Ba’als verdensalter. De søker som fariseerne å gjøre sine minnesedler brede og sine dusker store. Matt. 23, 5. For minnesedlenes skyld har mange ofret meget til misjonen og testamentert sine eiendeler til opførelser av bedehus og kirker. De har arbeidet under nattevåk for veldedighetsforeninger. De har gitt sitt liv for politiske ideer, og mengden har stått i forundring og sagt: Se hvor de ofrer!!

Mens folket har stått slagne av forundring, har Guds profeter stått frem på arenaen. De har ropt ut om folkets synd. De har åpnet de kalkede graver. De vilde ha Guds altere frem, så det kunde bli syndserkjennelse og omvendelse, så Gud kunde få æren. Da har ramaskriket kommet fra disse løgnere: Sten og korsfest, sten og korsfest! Guds altere blev nedrevet, men under ruinene lå profetene. Ropet stilnet av, folket fikk fred.

Slik har mange kastet sannheten til jorden og trodd den forsvant som agner for vinden. Men nei, den er kun beseglet som verdipapir. En dag skal seglet brytes. Der under alteret kommer de sanne profeter til syne igjen. De lever fremdeles. Nu er nådetiden over. Det er ikke lenger den advarende og formanende røst som lyder, men et rop om hevn. Det er ikke syndens egenkjærlige hevntanke som kommer frem. Nei, Gud gir dem selv vidnesbyrd. Han gir dem en lang, hvit kjortel. De ofret sig i kjærlighet for menneskene. Hevnropet er kun straffen de vilde frelse folket fra. Men menneskene var selvgode, og trodde bare på ære og ikke på straff. Når seglet brytes, da kommer det: Så var da disse foraktede allikevel sanne profeter.

Da de som var under alteret, fikk den hvite kjortel, blev det sagt til dem: Slå eder ennu til ro. I har flere medtjenere som skal besegle sitt vidnesbyrd med sitt blod. Menneskenes syndemål er ennu ikke fylt, men nådetiden er forbi. Nu har Gud overgitt dem til et sinn som intet duer. De skal fylle sine synders mål. Under dette syndetrykk vinner mange sannhetskjærlige sin martyrkrone. Husk dette du ensomme troeshelt som kjemper din kamp iblandt ulver. Du synes ditt vidnesbyrd bærer så liten frukt. Ja, de du vidner for, har kanskje tapt sin nådetid, men du dømmes for til sist å få din martyrkrone. Du skal fylle tallet av dem under alteret.

De mange verdensaltere raker høit under ropet: Stor er Dianas tempel. Men hvorfor skriker folkehopen? Jo, den ensomme Paulus har sagt nogen få sanne ord. Slik er Guds alter lavt og ringe i forhold til de høie verdensaltere, men kraftig nok som den lille tue til å velte det store lass.

Så er da verden befridd fra løgnens glansperiode. Den nye tid er kommet. De sanne profeters fortrengte røst veller på ny frem sammen med de 24 eldste og englenes mange tusen. Der lyder et evig rop: Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du allmektige. Rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge!

Hvem skulde ikke frykte, Herre, og ære ditt navn? Du alene er hellig, og alle folkene skal komme og tilbede for ditt åsyn, fordi dine rettferdige dommer er blitt åpenbart. Åp. 15, 3—4.