Jobs bok 20. kap.

Jobs bok.

20. kapitel.

V. 1., 4., 5., 6. og 7. Da tok Sofar fra Na’ama til orde og sa: Vet du ikke at slik har det vært fra evighet av, fra den tid mennesker blev satt på jorden, at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk? Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen, så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?

Mennesker med et ondt sinnelag er meget vanskelig å greie. De tar alt op i en gal mening. Når en gudfryktig sjel taler det som sant er, står han i deres øine som en der roser sig selv. Efter deres mening er det å tro Gud bare selvros. Det å rose sig i Gud og i tro se frem til den fortsatte frelse, blir tatt for å være overmot og innbilning. De lurer på ham om han ikke snart skal lide et grundig nederlag. Skulde det være innbilt og kortvarig glede, når man gleder sig i Gud? En fattig, elendig sjel, som ingen glede har utenom Gud, blir misunt denne glede også. Ja, de vilde nok gjerne ribbe en for den, hvis det stod i deres makt å gjøre det. Denne sjel, som menneskelig sett hadde all grunn til å være misfornøid, er tilfreds fordi Gud er tilfreds. Når et menneske er hevet over det jordiske, så ikke forholdene hernede har makt til å knuge hans ånd, men tvertom virker slik at ånden blir mer og mer levendegjort derved, da er de forferdet over hans «overmot». De truer en sjel som tror på Gud, og de spår ham undergang. Men, o Gud, den sjel som ikke overlater sig til dig, han går under; ti den største rikdom er å gi alt forat du kan være alt. Jeg vet, o Gud, at jeg meget heller vilde miste mitt liv, enn å berge det.

Hele dette kapitel er fullt av forbannelser som Job’s venner lar regne ned over ham. De anklager ham endog for å ha beriket sig på andres bekostning, han som, så å si, har mistet selve tilværelsen.

V. 15. Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.

Han må spy ut alt det gods han slukte, sier de. Hvordan kan han gi tilbake det han ikke har? Hvad kan han gi, han, som er ribbet for alt? Denne anklage vilde passe på en som satt i sin velmakt og ikke på en som satt midt i asken. Job 2, 8. De mektige kan saktens tale om sine rikdommer og herligheter, de nådegaver som de med begjærlighet har slukt, og som de har frydet sig over og nydt. Men Gud skal, enten det blir i dette liv eller i det kommende, kreve dem til regnskap for hvordan de har brukt det.