Hyrdestaven.
Den trøster oss. Men hvem er så disse «oss»? Det er ikke alle som kaller sig for, eller betrakter sig for å være, Gudslam eller får; men det er sådanne som i sinn og vesen er det.
Hyrdestaven trøster ikke gjetebukkene eller stribukkene, men lammene og fårene. Den gode hyrde leder ikke stribukker til de grønne enger og til hvilens vann. Tvert imot! Det står skrevet at de gjenstridige skal bo i et tørt land! Gjete-bukkene skal skilles fra lammene og fårene. Det sørger de gode hyrder for. Hyrde-staven egner sig til dette øiemed. Det hjelper lite å si sig å være lam eller får, all den tid stangingen tydelig tilkjennegir gjetebukknaturen.
Anderledes sagt er det slike som er blitt som barn, og som bevarer enfoldig troskap mot Kristus (2. Kor. 11, 3), som utgjør de lam og får som han leder og som han vokter med sin stav. Det er for disse denne hyrdestav er så usigelig trøstefull!
Og atter anderledes sagt er det de ydmyke, de som er ringe i sine egne øine og som kjenner sig helt avhengig av hyrden, og som derfor også underordner sig efter hans livslover, som utgjør den hjord at som Overhyrden og hans gode hyrder vokter med sin velsignede hyrdestav. For det står skrevet:
«Den ydmyke gir han nåde, men den stolte står han imot.» Både hans ledelse og bruken av hyrdestaven er idel nåde, hjelp og bevarelse. Men hovmot står for fall. Blir man overmodig, trekker Gud sin nåde, og dermed også sin hyrdestav, tilbake. Og i og ved dette er fallet beseglet, og man blir ulvens bytte. For: «Uten ham kan vi intet gjøre!» Uten Guds nåde kan ingen bevare sig selv fra fall, eller fra å bli ulvens bytte. Det kan alene hyrdestaven gjøre! Herlige stav!
Det gjelder derfor å ta alt på rette måten, på den Gud velbehagelige måte, slik at det kan behage Overhyrden å vokte oss med sin kjepp og stav.
Velsignede lam og får!
Velsignede hyrde og hyrdestav! Disse hører sammen, men stribukkene passer ikke inn i denne samling. Måtte Gud på ett eller annet vis kunne få forbarmet sig over sådanne.
Vær hjertelig hilset du velsignede fårefold!