Hebreerbrevet 11. kap.

Brevet til Hebreerne.

V. 6. Uten tro er det umulig å tekkes Gud; for den som treder frem for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.

Vi kan umulig be til Gud uten å tro at Gud er til. Men tror vi at Gud eksisterer, da kan vi be og forvente at han vil høre oss.

Jo, du kan være sikker på at Gud er til. I ham lever og røres vi. Han opholder alt som ellers vilde forgå. Gud holder likevekten i stjernehimmelen; han setter lover for mennesker, dyr, fuglene og insektene. Han setter vandringslover for fuglene og havets fisker; han bestemmer over insektene og alt som eier liv på jorden.

Gud binder et menneske i hans synds lenker; og han løser mennesket når han ber om tilgivelse. Han forherder en Farao og ydmyker en Nebukadnesar. Han tukter nasjonene med krig, og han gir fred i sin tid; for krigen hører Herren til. Alt det onde er kommet inn i verden for syndens skyld. Gud sier til Sønnen: Sett dig ved min høire hånd til jeg får lagt alle dine fiender til en skammel for dine føtter. Herav forstår vi at all politikk og all krig omsider viser sig som midler hvorved alle ugudelige skal legges under Kristi føtter. Dette forstår vi ved tro. Og hvorledes kan vi da annet enn tro at han er til, og at han rikelig belønner dem som tar sin tilflukt til ham.

Vi kjenner også Gud gjennem samvittigheten og ved hans Ånds virkninger i våre hjerter til å gjøre det som rett er. Når vi gjør det gode, da er vi glade; men gjør vi det som ondt er, da slår vi våre øine ned og får en dårlig samvittighet.

Guds gode Ånd er sendt ut over hele verden og overbeviser om synd, rettferdighet og dom. Jo, vi tror at Gud er til, og at Gud er over alle, gjennem alle og i alle.

I hvilket forhold står du til Gud?

V. 8. Ved tro var Abraham lydig da han blev kalt, så han drog ut til det sted han skulde få til arv, og han drog ut uten å vite hvorhen han skulde komme.

Over alt hvor Gud kaller, må man dra ut. Saken er at Guds kall fører oss ut fra mørke til lys, fra Satans makt til Gud. Derfor må vi dra ut fra slekt og venner som befinner sig i mørket. Vi vet ikke hvorhen vi kommer, som Abraham, men ved tro på Gud og i tillit til ham som er kjærlighet, så drar vi avgårde. Og vi ser det gikk godt for Abraham, Noah, Enok, Moses, Josva, Gideon, Barak, Samson, Jefta m. fl., når de trodde Gud og var ham lydig. Derav forstår vi også at det vil gå godt for oss, når vi lyder ham. For Guds vilje er vår helliggjørelse. Vi kan derfor trygt gå ut når Herren kaller oss; for Guds vei fører til lys og herlighet.

Det er ikke nok at Gud er til, men han fører oss i detaljer ved sin elskelige Sønn, Jesus Kristus.

V. 17. Ved tro ofret Abraham Isak dengang han blev fristet; ja, sin enbårne ofret han som hadde fått løftene. Han som det blev sagt til: I Isak skal det nevnes dig en ætt.

Tro og offer følges ad. Troen går til angrep på egenviljen. Herav forstår vi at troen er guddommelig, mens min egenvilje tilhører mitt fordervelige kjød. Abraham elsket sin sønn Isak, og det var veldige kamper han hadde for å lyde Gud som urokkelig holdt fast ved at Isak skulde ofres. Og Abraham var Gud lydig. Løftene til Abraham gikk gjennem Isak; men når han nu skulde ofres, så var det som om han skulde opstå fra de døde. Underlige tro og tillit til Gud. Og Abraham fikk Isak tilbake som om han skulde være opstått fra de døde. Et forbillede på Gud som ofret sin Sønn og opreiste ham fra de døde.

V. 29. Ved tro gikk de gjennem det Røde Hav som over tørt land; men da egypterne prøvde på det, druknet de.

Alt er mulig ved tro. Ved tro gikk Jesus på sjøen; ved tro kunde også Peter gå; men da vantroen grep ham, så sank han. Ved tro holdt Josef et helt folk i live. Ved tro tålte Jesus at Judas bar pungen, endog han visste han var en tyv. Han forstod ved tro at Judas skulde forråde ham ved sin arvesynd, gjerrigheten. Ved tro sa Jesus intet til disiplene om Judas, inntil hans time var kommet.

V. 30. Ved tro falt Jerikos murer, da de hadde gått omkring dem i syv dager. Ved tro ropte folket og støtte i basunene. Da folket hørte basunene, satte de i et hærskrik — og ved tro falt murene helt sammen, og folket steg bent inn i byen og inntok den. Josv. 6, 20. Det hærskriket, basunklangen og Guds løfter gjorde troen levende, og murene måtte falle — selv om de var av stål.

Ved tro la David stenen i slyngen, og i den Herre Sebaoths navn gikk han mot Goliath, som hadde hånet Herrens slagordener. Selv om Goliaths panne hadde vært ti meter tykk, så var Davids glatte sten fra bekken trengt igjennem. Ved tro var Samson sterk.

V. 33. og 34. Ved tro seiret de over kongeriker, håndhevet rettferdighet, fikk løfter opfylte, stoppet gapet på løver, slukket ilds kraft, slapp fra sverdets egg, fikk styrke igjen efter sykdom, blev veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike m. m.

V. 37. og 38. De blev stenet, gjennemsaget, fristet; de døde for sverd; de flakket omkring i fåreskinn, i gjeteskinn, de led mangel, trengsel, hård medferd. Verden var dem ikke verd — de vanket om i utørkener og fjell og huler og jord-kløfter.

Alt dette klarte de ved tro, som gav dem kraft, guddommelig kraft. Hvad kan da ikke også vi beseire og utholde ved den samme tro? Jo, vi formår alt i tro, den tro som drar Guds Ånd og krefter ned over oss.

Må vi derfor øve oss i tro og tålmod, så skal vi mer enn seire ved ham som elsker oss.