Jakob eller Israel

Jakob eller Israel.

Samme natt stod han op og tok sine hustruer og de to trælkvinner og sine elleve sønner og gikk over Jabboks vade sted. Han tok og satte dem over åen og førte over alt det han eide. Så var Jakob alene tilbake. Da kom det en mann og kjempet med ham inntil morgenen grydde. Og da mannen så at han ikke kunde rå med ham, rørte han ved hans hofteskål; og Jakobs hofteskål gikk av ledd, mens han kjempet med ham. Og han sa: Slipp mig, for morgenen gryr. Men han sa: Jeg slipper dig ikke før du velsigner mig. Da sa han til ham: Hvad er ditt navn? Han svarte: Jakob. Han sa: Du skal ikke lenger hete Jakob, men Israel; for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet. Da spurte Jakob: Si mig ditt navn. Han svarte: Hvorfor spør du om mitt navn? Og han velsignet ham der. Og Jakob kalte stedet Pniel; for, sa han, jeg har sett Gud åsyn til åsyn og berget livet. 1. Moseb. 32, 22—30.

Jakob betyr: Han holder i helen. Israel betyr: Fyrste med Gud. Hadde ikke Jakob kjempet med Gud og vunnet, hadde han bare blitt «Jakob» hele sitt liv. Han hadde også kjempet med mennesker og vunnet. Han hadde kjempet med Laban, som bl. a. forandret hans lønn 10 ganger. 1. Moseb. 31, 7.

Denne Jakobs kamp med Laban var av aller største betydning for hans senere liv. Han lærte menneskene å kjenne, ja også sig selv. Men han drog seirende ut fra disse mennesker uten skade, mektig og rik. 1. Moseb. 30, 43. Efter sin seirende kamp med Gud og mennesker, fikk han navnet Israel. Fyrste med Gud. Stamfar til Israels 12 stammer, hvorfra også vår Frelser, Jesus Kristus, er kommet efter kjødet.

Du får heller ikke fyrstenavnet eller brudenavnet stadfestet uten en slik kamp. Gud hadde storlig velsignet Jakob før denne dag, 1. Moseb. 32, 10. Men det var alt sammen jordiske velsignelser. Fyrste med Gud, derimot, var en himmelsk velsignelse, som han ikke fikk uten skade. Han haltet efter kampen. Slik også med dig. Gud tilgir dig dine synder. Du får Åndens dåp, nådegaver, helbredelse og mange jordiske goder, men du er fremdeles kjødelig. Ditt selvliv er ennu uberørt. Din hofteskål er ennu like hel. Gud har ennu ikke begynt å brytes med dig. Kristi ånd som krever offer, som krever vann og blod, som krever død, har du ennu ikke kjennskap til; du er ennu kun en Jakob. Da Jakob kom til Jabboks vadested, hadde han kjempet sig fri menneskene. Slik må også du nu gjøre. Gå ut fra alt. 2. Kor. 6, 17—18. Slekt, venner og venninder. Luk. 14, 26—27. Foran, dig ligger forgjettelsens land; landet som flyter av melk og honning. Nye venner, Guds rike, menigheten — —.

Han tok og satte dem over åen og førte over alt det han eide, så han var alene tilbake. Nu var Jakob løst og skilt fra alt sitt eget. Han var alene tilbake. Slik også med dig. Nu er det ditt selvliv det gjelder. Nu begynner ofringen du er helliget til. Din egen vilje først og fremst. Din fremtid. Dine planer. Alt, alt. Du må bli som leret i pottemakerens hånd. Gud vil eie dig helt, bli ditt alt. Ja, i sannhet: Alt ditt må settes over åen.

Da kom det en mann og kjempet med ham inntil morgenen. Nu kommer han som bryter dig ned etter kjødet. Her blir kamp mellem kjød og ånd. Her blir mulm og mørke, en natt så lang. Her får du kjenne Kristi lidelsessamfund, Fil. 3, 10, dommen over det gamle menneske. Her blir du ferdig med synden, 1. Pet. 4, 1. Her gjør du som Jakob, griper fast i Herren og slipper ikke før han velsigner dig. Du må kjenne velsignelsen. Velsignelsen ved å uttømme din sjel til døden. Og du blir velsignet med opstandelseskraften. Du får del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 4.

Si mig ditt navn, sa Jakob. Hvorfor spurte han om det? Jo, når man blir velsignet, vil man alltid være der. Slik var det også med Peter. Han vilde bygge tre boliger. Matt. 17, 4. Men nei, ingen menneskelige greier. Både Jakob og Peter blev avvist. Ikke noe kameratskap på menneskelig vis. Jakob skulde videre til nye kamper og seire. Han skulde møte sin bror Esau. Slik også med dig. Men hvor blir vel ikke Esau ransaket, og hans skjulte skatter opsøkt. Obad. 6.

Esau i dig har dype røtter. Velsignelsen, opstandelseskraften, får du for å gå ned i fordervelsens avgrunn i dig. Så utbryter Jakob: Jeg har sett Gud åsyn til åsyn og enda berget livet. Forunderlige frelse — —. Åsyn til åsyn med øine som ildsluer, Åp. 1, 14, foran en strøm av ild. Dan. 7, 10. Bo ved fortærende ild, ved evige bål. Es. 33, 14. Ild er jeg kommet for å kaste på jorden. Luk. 12, 49. For Guds ord er levende og kraftig og skarpere enn noget tveegget sverd, og trenger igjennem, inntil det kløver sjel og ånd, ledemot og marg, og dømmer hjertets skjulte tanker og råd. Hebr. 4, 12. Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør — —. Joh. 12, 24. Den som mister sitt liv, skal finne det.