Å ta seg godt ut: Å søke ære av mennesker

Å ta sig godt ut: å søke ære av mennesker.

Dette er en av de almindeligste og mest inngrodde synder, også blandt Guds barn.

«Hvorledes kan I tro, I som tar ære av hverandre? og den ære som er av den eneste Gud, den søker I ikke.» Joh. 5, 44.

«Forat de ikke skulde bli utstøtt av synagogen, for de vilde heller ha ære av mennesker enn ære av Gud.» Joh. 12, 42 og 43.

«Men den som er jøde i det skjulte, han er jøde — en sådan har sin ros ikke av mennesker, men av Gud.» Rom. 2, 29.

«Taler jeg nu mennesker til vilje, eller Gud? eller søker jeg å tekkes mennesker? Søkte jeg ennu å tekkes mennesker, da var jeg ikke Kristi tjener.» Gal. 1, 10.

«La oss ikke ha lyst til tom ære!» Gal. 5, 26.

Akkurat som det heter: «Ve eder, I rike! for I har allerede fått eders trøst,» således kan det også med rette hete: «Ve eder, I som er æret av mennesker, for I har allerede fått eders trøst.» Det heter jo også: «Ve eder når alle mennesker taler vel om eder! for på samme vis gjorde eders fedre med de falske profeter.» Luk. 6.

Når man får ære av syndere, kan man jo tenke sig til hvor meget denne ære er verd. Vi kan også i noe mon forstå verdien av å få ære av Gud. — — —

Allikevel plages mange dyrekjøpte sjeler av æresyke. Deres stadige bekymring er hvad denne og hin og alle sammen synes om alt det de gjør og sier og har på sig, og alt hvad de ikke gjør og sier. Disse tanker forstyrrer både freden og gleden og alt godt. Det er en meget slem synd som utelukker både tro og frelse og danner en tykk mur mellem sjelen og Gud. Hvorledes en selv og alt sammen tar sig ut er både det første og det siste man tenker på, d.v.s. hvorledes det tar sig ut i menneskers øine.

Dette står i fullkommen strid med å søke Gud i ånd og sannhet, idet dette sikter til den innvortes beskaffenhet, årsak og hensikt, sannheten og realiteten ved ens tanker og handlinger, ved ens gjøren og laten, ved alt det man sier under alle livets skiftende omstendigheter, hvad enten det dreier sig om jordiske ting eller himmelske ting, enten man taler Guds ord eller det gjelder det daglige snakk.

De fleste er så full av æresyke at de vanskelig noen gang kan gi et kontant, greit, liketil, sant svar på hvilket som helst spørsmål. Har man fått et spørsmål, begynner man straks å gjøre sig møie for å spekulere ut hvorledes dette eller hint svar vilde komme til å gjøre sig, vilde komme til å ta sig ut, hvad vedkommende vilde komme til å synes om svaret, istedenfor å svare kort og greit og kontant og sant for Guds åsyn, uten tanke på ære av mennesker. —

Den som er i Ånden, den som er i Kristus, taler sannhet og søker alles beste, for Guds åsyn, idet han søker Guds ære og sjelens frelse, på tross av all verdens æresyke, hykleri, skuespill, og søken efter vinning og menneskelige fordeler, og lar sig selv og alt sitt stå og falle i og med dette. —

På denne måte kan enhver få det inderlig godt, just derved at han ikke akter på all verdens vanære som idelig hagler ned over en, så snart som det er noe som ikke tar sig ut i menneskers øine, d.v.s. som ikke stemmer overens med det almindelige hykleri, med den såkalte dannelse. Og dette hender temmelig ofte, dagen lang og året rundt.

Hykleriets valgsprog er: «Ta sig ut, ta sig ut». Selvfølgelig ikke i Guds øine. Det er det ikke tanke på. —

Denne æresyke «henger så fast» (Hebr. 12, 1) ved de fleste Guds barn, om ikke så svært meget, så dog en del. Man synes formelig at det blir for ensidig med bare å opfylle denne ene betingelse og fordring: at det skal være sant og ekte og edelt i sig selv, for Gud. Man synes at det man sier og gjør også må ta sig ut i menneskers øine, og dermed blir sannheten og ektheten og det edle besmittet og fordervet. Det er et svelg mellem disse to livsretninger som mellem den rike mann og Lasarus.

Æresyken ødelegger det sanne liv. Intet under at Jesus tok så hårdt i: «Ta eder først og fremst i vare for fariseernes surdeig, som er hykleri.» Æresyke og hykleri går ut på ett. Dette er altså det verste og forderveligste av alt!!!

Den sanne prøver hvorvidt det han sier og gjør er sant og ekte og edelt, og så taler og handler han.

Den som søker ære av mennesker tenker godt efter om det han tenker å si eller gjøre vil ta sig godt ut! De fleste søker nok å forene begge deler. Men man kan ikke samtidig søke å tekkes både Gud og mennesker.

Må derfor enhver velge det han tror lønner sig best. Jeg for min del har valgt for lenge siden, og angrer ikke på valget.