Galaterne kunne ikke skille mellom Moseloven og Guds løfte til Abraham

Galaterne kunde ikke skille mellem Moseloven og Guds løfte til Abraham.

I uforstandige galatere! hvem har forgjort eder? I begynte i Ånd; vil I nu fullende i kjød?

Han som gir eder Ånden og virker kraftige gjerninger iblandt eder, gjør han det ved lovgjerninger eller ved troens forkynnelse?

Abraham trodde Gud, og det blev regnet ham til rettferdighet. Derfor skal I vite at de som har Abrahams tro, de er Abrahams barn.

De skriftlærde på Jesu tid vilde gjerne være Abrahams barn, men de hadde ikke Abrahams tro, derfor var de selvfølgelig heller ikke hans barn.

Skriften forutså at det er ved tro Gud rettferdiggjør hedningene, derfor forkynte den også Abraham forut det evangelium: I dig skal alle folk velsignes.

Så blir da den som har tro; velsignet med den troende Abraham. For loven har ikke noget med troen å gjøre.

Gud inngikk en trospakt med Abraham, og den lov som kom fire hundrede og tretti år derefter, kunde ikke gjøre denne pakt til intet.

Hvad skulde da loven til? Den blev lagt til for overtredelsenes skyld, inntil den ætt kom som løftet gjaldt. Denne ætt var Jesus Kristus; for det var i ham at Abraham kunde bli mange folks fader. Jødefolket var kun ett folk — ikke mange.

Abrahams tro strakte sig over og forbi loven like frem til løftets Sønn, Jesus Kristus.

Men nu hadde jødene forgjort galaterne og fått dem til å holde loven. På den måte blev løftet og løftets sønn gjort til intet, han som blev malt for deres øine som korsfestet. Galaterne kom på den måte under forbannelsen; for der er skrevet: Forbannet er hver den som ikke blir ved i alt som er skrevet i lovens bok, så han gjør det!

Det gamle menneske kan umulig gjøre alt det som er skrevet i lovens bok. Derfor forkynte Paulus Kristus korsfestet, og at galaterne skulde korsfestes med ham. Derved kom det forbannede gamle menneske på korset. Det var noe annet enn hver sabbat å forkynne Mose lov i synagogene, se sig avindsyk på Kristus og korsfeste ham.

Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse, idet han blev en forbannelse for oss — for det er skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre.

Hvem tror vel det at Jesus Kristus blev en forbannelse for oss? Og hvem tror vel at vi efter kjødet er blitt en forbannelse med ham?

Tror vi det, da blir det slutt med lovtrældom. Da vil Abrahams velsignelse komme over oss, — vi hedninger får Ånden som var lovet; vi får løftets sønn i våre hjerter.

Nu blev løftene gitt Abraham og hans ætt, han sier ikke og dine ætlinger, som om mange, men som om én. Og din ætt, og dette er Kristus.

Fra Abraham og til Kristus er det et tidsrum av ca. 2000 år. Abrahams forgjettelse spenner over dette tidsrum. Derfor sier apostelen: En pakt som forut er stadfestet av Gud, gjør ikke loven, som er gitt fire hundrede og tretti år efter, ugyldig, så den skulde gjøre løftet til intet.

Nei, Gud skje lov og takk, vi tror ikke at loven gjør løftet til intet. For dersom vi får arven ved lov, da får vi den ikke ved løftet; men Gud gav Abraham arven ved løfte.

Hvad skulde da loven til? Den blev lagt til for overtredelsenes skyld, inntil den ætt kom som løftet gjaldt — gitt ved engler, ved en mellemmanns hånd.

Det var Herrens engel som ropte til Abraham og gav ham løftet og sa: Ved mig sverger jeg, sier Herren (Kristus, Mellemmannen), at fordi du har gjort dette og ikke sparte din sønn, din eneste, så vil jeg storlig velsigne dig og gjøre din avkom såre mangfoldig som stjernene på himmelen og som sanden ved havets bredd, og din avkom skal ta sine fienders porter i eie, og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød min røst. 1. Mos. 22.

Abraham grep forgjettelsen ved å lyde Herrens røst. Det samme gjelder i dag. Og de som hører Herrens røst og lyder den, de er Abrahams barn. Det er denne avkom som skal ta sine fienders porter i eie. Det er i forgjettelsens Sønn, Kristus, at Abraham blev gjort til mange folks fader. 1. Mos. 17, 4.

Forgjettelsens Sønn blev forkastet av jødefolket, som han blev sendt til. Kun noen få mottok ham og fikk Abraham til fader. Alle de som stammet fra Abraham efter kjødet, blev forkastet, hvis de ikke gjorde Abrahams gjerninger.

For ikke den er jøde som er det i det åpenbare; heller ikke er det omskjærelse, som skjer i det åpenbare, på kjødet.

Men den som er jøde i det skjulte, han er jøde, og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven; en sådan har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud. Rom. 2, 28 og 29.

Jesus Kristus er blitt «Mellemmann» for en ny pakt. Men en Mellemmann er ikke bare for én, men Gud er én.

Alt i den nye pakt beror på hørsel og lydighet mot ham som taler fra himmelen. Det blir da ganske individuelt hvorledes man hører og hvorledes man lyder. Mellemmannen må behandle oss alle. Han er overhyrden. Han er ikke bare for én, men han midler oss alle frem til ham som er én, nemlig Gud. Akkurat som en mor behandler sine barn forskjellig, eftersom de er store eller små. Målet er det samme, at de skal vokse op til manns modenhet.

I de dødes opstandelse vil vi se forskjellen, for da skal en ha solens glans, en annen månens glans, og en stjerne overgår den annen i klarhet. Her vil Mellemmannens tjeneste tydelig vise sig. Noen mennesker har vært mere gudfryktige enn andre. Herligheten og glansen blir forskjellig. 1. Kor. 15, 40 og flg. Dersom vi lider med ham, skal vi herliggjøres med ham; og Guds vilje er vår helliggjørelse.

All synd som et menneske kan begå, er utenfor legemet. 1. Kor. 6, 18. De som holder på å kjempe med denne synd, bruker Jesus som syndoffer for å sone for synd. De bruker ham ikke som Mellemmann eller yppersteprest for en ny pakt. Det kommer av vantro mot Ordet, når et menneske ikke seirer over den synd som er utenfor legemet.

Tross Kristi verk når man ikke frem til det som han har gjort for oss. Skylden herfor får man ta på sig selv. Man kan ikke studere sig til prest for Gud; men det går an for hvemsomhelst å leve sig frem til det. Gud gjør ikke forskjell på folk. Han lar hver den som lever gudfryktig, komme nær til sig; for Guds vilje er vår helliggjøre. D. v. s.: Guds vilje må gjøres for å nå frem til helliggjørelse.

Er da loven synd? Er den imot Guds løfter? Langt derifra! for var der gitt noen lov som kunde gjøre levende, da kom rettferdigheten virkelig av loven.

Loven kunde ikke gjøre levende, derfor blir all lovens tjeneste en dødens tjeneste. Men Ånden gjør levende, og all tjeneste i Ånden setter oss på opstandelsens grunn; for Kristus er opreist til vår rettferdiggjørelse. De ord jeg taler er ånd og liv, sier Jesus. Det var himlenes rike, som begynte fra døperen Johannes’ dager.

Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus, for vi var under tuktemesteren sålenge vi var under loven og blev da holdt i varetekt av den, inntil den tro kom som skulde åpenbares. Men efterat troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren.

Alle er vi jo Guds barn ved troen på Kristus Jesus. Men hører vi Kristus til, da er vi jo Abrahams ætt og arvinger efter løftet.