«Å stå for Herrens åsyn»

Nesten hele kristenheten har, som Elias, satt sig under en gyvelbusk og ønsker sig døden. For de er ikke bedre enn sine fedre. Så sover man inn under gyvelbusken på synd og nåde, og når ikke op på det Guds berg Horeb. Av vers 5—6 ser man at en engel støtte til Elias for å vekke ham op av søvnen, og da han våknet, fikk han se at der ved hans hodegjerde lå en kake, stekt på hete stener, og at det stod en krukke med vann der. Han åt og drakk og la sig igjen. Det er også mange idag som eter og drikker og legger sig ned igjen, isteden for styrket av denne mat å gå til Horeb. Men likesom engelen kom igjen til Elias, kommer også røsten igjen i vårt indre, at vi må stå op og ete og drikke ellers blir veien oss for lang.

Vi må stå op fra våre lyster og begjæringer og få disse på korset, så får vi komme op på Guds berg Horeb. Det er betegnende at maten lå ved hans hode. Slik er det også nu, at maten er ved hodet Jesus Kristus. Styrket ved den kan vi gå op på Horebs berg. Da han kom op på fjellet, fikk han ordre fra Gud om å stå for Herrens åsyn.

Da kom en sterk storm som sønderrev fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen; og efter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet; og efter jordskjelvet kom en ild; men Herren var ikke i ilden; og efter ilden kom en stille susen. Da Elias hørte den, dekket han sitt ansikt og gikk ut av hulen, og stod for Herrens åsyn. Vi ser at Herren var hverken i stormen eller i jordskjelvet eller i ilden, men i en stille susen.

Vi kjenner også at Gud må føre oss inn i trengsler, som virker som storm, jordskjelv og ild, men når vi har holdt ut til alt har gjort sin virkning, da blir det en stille susen. Vi undrer oss mange ganger over prøvelser som kommer over oss, men de skal bevirke at klipper i vårt liv skal bli knust og tilintetgjort. For Gud kan ikke la det gå noen stille susen over vårt kjød.

For det er forbannet og skal brytes ned av storm, jordskjelv og ild. Men når vi holder ut, skal det tilslutt bli en stille susen. Da har vi nådd inn til hvilen på dette punkt. Der står skrevet om Kristus at da han døde på korset, da revnet klippene. Det var lyn og torden og jordskjelv.

Slik blir det billedlig talt i vårt liv når vårt kjød kommer på korset. Da skjer der store ting i vårt liv. Da må menneskene også erkjenne at dette er virkelig Guds sønn. Vi må også være på korset hvis menneskene skal se Jesus Kristus i oss. Det er kun med et korsfestet kjød at kristuslivet kan få åpenbare sig. For den som er i Ham, synder ikke. Synden finner i ham sin død. Han akter sig som død for synden, og levende for Gud. Rom. 6, 11.