Motstanderen

Motstanderen.

At Satan er vår fiende og motstander, som står oss imot når det gjelder vårt ve og vel og vår frelse, det skjønner de fleste til en grad. Men at vi også har en motstander til frelse og til ve og vel, det er nok mindre kjent.

Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Vær derfor Gud undergitt! Men stå djevelen imot, og han skal fly fra eder. Jak. 4, 6—7.

Gud står de stolte imot! Gud er altså de stoltes motstander; men han er de ydmykes frelser og beskytter.

Nu har Gud satt i menigheten noen til apostler, profeter, evangelister, hyrder og lærere, forat de hellige kunde bli fullkommengjort til tjenestegjerninger, til Kristi legemes opbyggelse. Efs. 4, 11—12. Disse står i Kristi sted og tjenestegjør som om Gud selv formante ved dem. 2. Kor. 5, 20.

De er altså i Guds sted, alle de stoltes motstandere og forøvrig alt kjøds og all galskaps motstandere. Alle som gjør sig til ett med synd i enhver form, bevisst eller ubevisst, kommer til å kjenne motstand hos disse Guds tjenere, inntil de bøier sig og lar sig frelse.

Jesus sier: Skynd dig å være føielig mot din motstander så lenge du er med ham på veien, forat ikke motstanderen skal overgi dig til dommeren, og dommeren overgi dig til tjeneren, og du bli kastet i fengsel. Sandelig sier jeg dig: Du skal ingenlunde komme ut derfra før du har betalt den siste øre. Matt. 5, 25—26.

Det, er altså ditt evige ve og vel og din frelse at du er føielig overfor din motstander, han som Gud har satt til å hjelpe dig frem på veien. Når du da viser tross, og motstanderen allikevel tilgir og tåler dig, så du får gå løs og be og vidne iblandt vennene, så er det bare for å gi dig tid til å bøie dig, så det ikke skal gå dig galt. Og du selv bør skynde dig, sier Jesus, å være føielig mot din motstander. For så lenge du er med ham på veien, står han der som din tjener og hjelper i Kristi sted. Fra den stund du opfører dig så at den som står i Kristi sted får noe imot dig, da ophører all Gud velbehagelig ofring fra din side. Jesus sier jo: La ditt offer ligge der foran alteret når du skjønner at han har noe imot dig. V. 23—24. Det vil si at din gjerning for Gud er slutt, inntil du går til din bror (motstanderen) og forliker dig med ham. Dette er Guds bud og vilje med oss alle. Om en vender sitt øre bort og ikke vil høre loven, er endog hans bønn en vederstyggelighet. Ords. 28, 9.

Men motstanderen tar sikte på ditt evige vel og tilgir og tåler i det lengste for din skyld. Men har Satan fått slik feste i dig at du volder skade på andre, så overgir motstanderen dig til dommeren (Kristus), og Kristus overgir dig til tjeneren eller tjenerne, og du blir kastet i fengsel. Tjeneren er alle lovlydige lemmer på Kristi legeme.

Nu er det hver enkelts plikt å holde dig i fengsel, og all svakhet her er lovbrudd og vil gi den som gjør det dom og tukt. Tukten vil gjøre en sterk så en makter å fullbyrde Guds vilje i dette også.

Fengselopholdets varighet vil da avhenge av forbryteren selv. Skynder han sig og er føielig, så kommer han først ut. Hvis ikke, blir han sittende til han bøier sig eller også blir støtt ut av menigheten.

Dette kaller kjødet for diktatur, og det føles nok også sådan, for kjødet er jo ondt. Men for den gudfryktige er det frihet, herlighet og fest, fordi han tror og forstår Kristi lover, som han også elsker av hele sitt hjerte.

Hvad er så forskjellen mellem diktatur og Guds ordning i menigheten? Jo, diktatur er herskesyke, altså ondskap; men i menigheten virker Kristi kjærlighet og all hans godhet.

Vi forstår herav at denne motstandertjeneste er den viktigste for å føre sjelene frem på Guds vei; men for å kunne utfylle en sådan tjeneste, kreves det en hel hengivelse til Gud og tilstrekkelig styrke i ånden.

Hvad skal denne tjeneste fremme i menigheten? Den skal vende fedrenes hjerter til barna, og barnas hjerter til fedrene, Mal. 4, 6. Dette skjer forat det ikke skal gå med oss som det er gått med så mange, at Guds forbannelse er kommet over dem, fordi de ikke har tatt vare på hans befalinger og holdt hans ord.

Her trenges sterke menn. Ikke bare i tale, men sterke i ånd, så at okseansiktet (Ez. 1, 10 og Åp. 4, 7) i all sin standhaftighet kan komme frem i enhver som står i Guds tjeneste til menighetens opbyggelse.