Ydmykhet

Ydmykhet.

Å være ydmyk, er å bøie sig for Gud (og dem som hans ord tilsier oss å bøie oss for), å underordne sig Gud (og dem som hans lover påbyr oss å underordne oss).

Gud gir den ydmyke nåde. Og han gir ikke karrig. Han er rik, og gir rikelig. Når det er så smått stell som det er med de fleste troende, da viser dette at de har fått forholdsvis lite nåde, og dette sier igjen at de har vært lite ydmyke.

Men man synes gjerne selv at man har vært adskillig ydmyk. Hvem har rett? Gud har rett. Mennesket tar feil, storlig feil. Det almindelige er at man «bøier» sig når man er enig i befalingen (formaningen, rådet), når man selv synes den er rett og god, når den faller i ens egen smak.

Tenk nu godt efter: Hvor meget har man da bøid sig? Intet! Ikke én mm! Hvor meget har man da underordnet sig? Når du «bøier» dig hver gang du er enig med Gud og hans ord, med de eldre, foresatte eller underordnede, da står du egentlig på like fot med dem. Din nakke har ikke bøid sig det aller minste. Ditt hode står like høit i været!

Det er helt tankeløst og meningsløst å regne sådant for ydmykhet eller underordnelse. Men det er just hvad man pleier å gjøre.

Først når det tilfelle kommer at jeg ikke forstår hvorfor jeg skal gjøre slik som befalingen, formaningen eller rådet sier, først da får jeg anledning til å bøie mig, til å vise ydmykhet. Men slike anledninger bli dessverre sjelden benyttet.

Det almindelige er at man befinner sig i totalt mørke på dette meget viktige punkt. Man vet ikke hvad ydmykhet er for noe; men mener tvert imot at det er dyden ikke å bøie sig, uten at man selv er enig, eller m.a.o. at dyden er aldri å bøie sig, aldri å være ydmyk. Således forveksler man ydmykhet og hovmod. I sannhet en skjebnesvanger forveksling! Intet under at det er smått stell med så mange sjeler.

Når jeg retter mig efter det som er sagt, fordi Gud har befalt det — fordi han er Gud og fordi jeg er støv, fordi han alltid har rett, fordi han bor i et lys hvortil ingen kan komme, fordi han har gitt alle sine lover (om underordnelse, ydmykhet og lydighet) i sin fullkomne visdom, fordi jeg ikke har noe godt, uten det jeg har fått av ham — og til tross for at befalingen, formaningen eller rådet går stikk imot det som jeg mener og synes, forstår og liker — da bøier jeg mig, da underordner jeg mig, da er jeg ydmyk.

Da har jeg inntatt min rette plass. Da får jeg nåde, slik at det lykkes for mig. —