De to pakter

De to pakter.

Hvad gjorde nu Kristus som ikke Aron kunde gjøre? Jo, han led døden efter kjødet og blev gjort levende efter Ånden. 1. Pet. 3, 18. Når han så led døden efter kjødet, så blev den mosaiske lovs krav opfylt, og dermed blev det levittiske prestedømme overflødiggjort. Ti dette prestedømme var kun satt i stand til å hellige til kjødets renhet, inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk. Det var satt istand for på den måte å fremkalle den virkelige tilstand hos Israels folk, om de virkelig elsket Gud, likesom de syv arbeidsår som Jakob hadde, blev en anledning for ham til å vise om han virkelig elsket. Men vi ser at jødefolket for alt sitt arbeide ikke fikk annet enn «Lea», det vil si, helligelse til kjødets renhet. Men netop nu hadde de anledning til å få «Rakel», det vil si, del i helliggjørelse for ånden.

Nu skulde da jødefolket vært forstandige og forstått sin besøkelsestid. Når de nu hadde tjent syv år for «Lea», så kom Jesus i tidens fylde, den tid som Gud hadde bestemt, likesom det var en tid som Laban hadde bestemt for å gi Rakel til Jakob. Men hvad skjedde? Jo, nettop da når Gud kommer med Kristus, kommer med Rakel til jødefolket, så vil de ikke ta imot henne. De avslår. Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham. Joh. 1. 11.

Hvorfor vilde de da ikke ta imot ham? Fordi de ikke var villig til å arbeide «syv år» til. De var ikke villig til å ta korset op, fornekte sig selv. Derfor fikk de ikke del i dette velsignede melkisedekske prestedømme.

Slik er det også idag. Man blir døpt i Den hellige Ånd, og fryder sig i den, man feirer bryllup. Men hvem feirer man bryllup med? Jo, med «Lea».

Da Jakob fikk Lea, så trodde han til å begynne med at det var Rakel. Men det var Lea som han hadde fått. Hun hadde tildekket sitt ansikt så han så det ikke før efterpå.

Slik har mange det idag. De blir døpt i den hellige ånd, og de kjenner beruselsen; De er som kommet til bryllups. De tror de har fått «Rakel», men de fikk snart se at det var «Lea» med de matte øine. Det var bare mens brylluppet stod på at det var så gildt. Men når det daglige samliv skulde begynne, se da var det «Lea».

Nu gjelder det da at vi har sinnelag, om vi har den ekte kjærlighet til Jesus Kristus, at vi elsker ham så høit over alle ting at vi ikke gir oss før vi har fått «Rakel».

Den Ånd som man mottok, skal nu forene sig med vann og blod. Da blir det et kors å ta op. Men da har man også fått tak i «Rakel». Du kan se på hennes øine. De er klare. Det er ikke lenger noe forheng. Det er forhenget som gjør øiet matt. Det er som når man tar en skjerm og setter foran en lysende pære. Da er dens lys matt. Men ta skjermen (forhenget) bort, da er dens lys klart. Slik blir «Rakels» øine klare, fordi forhenget, syndelegemet går tilgrunne, og de blir klarere og klarere, disse «øine» i samme grad som syndelegemet går tilgrunne.

Der må man da tjene billedlig talt i syv år for Rakel. Det er det løp som man nu må løpe, og som Gud har tildelt en. Hertil har vi nu fått det melkisedekske prestedømme.

Hvortil skal vi så ha dette prestedømme? Jo, vi skal ha dette som en hjelp til at våre «øine» skal bli klarere og klarere inntil høilys dag.

Ti likesom Jakob var ett kjød med Rakel, så skal vi bli ett kjød med Kristus. Det er Kristi billede, «Rakel»s billede som skal komme frem i vårt indre, og avspeile sig i vårt «øie». Så langt som man da har fått benytte sig av det melkisedekske prestedømme, så er ens «øine» i tilsvarende grad blitt klarere, så det er lyst helt igjennem, uten noen «flekk» på det. Luk. 11, 34—36.

Hvorfor har det melkisedekske prestedømme en slik kolossal virkning, og er så full av kraft og har dertil evne til å gjøre fullkommen, mens det levittiske stod maktesløs når det gjaldt å gi de «klare øine»? Jo, det levittiske var, billedlig talt «Lea». Hennes øine var matte, og som ett kjød med henne, kunde man ikke nå lenger enn til å få «de matte øine», det vil si, den utvendige renhet, idet syndelegemet stillet sig i veien som en «skjerm», og hindret at det klare lys kom frem.

Hvad er det så som gjør at det melkisedekske prestedømme blir så meget større enn det aronitiske? Hvad er det som gjør at det fremkommer «klare» øine og ikke «matte»? Jo, det er jo nettop denne store forskjell, at hos det melkisedekske prestedømme er det en prestetjeneste som foregår, som makter å fjerne det som gjør «øinene» matte, nemlig syndelegemet. Hvorfor har det melkisedekske prestedømme denne store makt? Jo, fordi det er et prestedømme som er oprettet efterat en død har funnet sted over hele den første Adam, og således er da hele dette forheng, som fremkaller «de matte øine», blitt utdrevet, splittet. Derfor har denne prestetjeneste denne makt til å hjelpe enhver som kommer innenfor legemet til å få dette forheng splittet, og delaktiggjøre dem i «de klare øine», det vil si, i guddommelig natur.

Når tok dette prestedømme sin begynnelse? Jo, i samme øieblikk som den siste «millimeter» på forhenget var fjernet, da Jesus på korset ropte: Det er fullbragt! Da opfyltes det som allerede de gamle profeter spådde om: «Du er min sønn, jeg har født dig idag». Salme 2. 7. Hebr. 1, 5. Og «Du er prest til evig tid efter «Melkisedeks vis». Hebr. 7. 17. Og endog svor han dertil. «Herren svor, og han skal ikke angre det: «Du er prest til evig tid —». Hebr. 7. 21. Da blev dette prestedømme oprettet. Halleluja.

Men når blev de andre prestene innsatt? Jo, når nu Kristus var opfaren til himmelen, til sin himmelske far, og sendte sin Ånd på pinsefestens dag, da kom denne Ånd som skulde danne disiplene til prester efter Melkisedeks vis. De lød nu Ånden, og fikk del i blodets vidnesbyrd. 1. Joh. 5. 6—8.

Derved kom også de inn i edens ord: «Herren svor og Han skal ikke angre det, du er prest til evig tid efter Melkisedeks vis.»

Så langt som de da hadde lidt døden efter kjødet, og var blitt gjort levende efter Ånden, så hadde de fått «Rakels klare øine», var blitt ett kjød med Jesus Kristus, og så langt kunde nu disiplene i sine kjøds dage utføre det melkisedekske prestedømmes tjeneste innen for hans jordiske legeme. Halleluja. Gud være takk for det melkisedekske prestedømme!

Her kom de inn i edens ord. Hvilken stor forskjel det dog var på det levittiske og det melkisedekske prestedømme i så måte. De levittiske prester kunde ikke innsettes ved ed.