Å elske budet

Å elske budet.

Megen fred har de som elsker din lov, og det er ikke noe anstøt for dem. Salm. 119, 165.

De fleste mennesker ser på budet som et nødvendig onde. Hvis de på noen måte kan undgå det, gjør de helst det. Men hvis det ikke er noen vei forbi, blir man jo nødt til å gjøre slik som budet sier. Det blir en tvang å gjøre det, man gjør det av frykt for straffen, som trælen.

Av naturen er vi alle slike som ikke elsker budet. Men ved Guds nåde er vi i menigheten kalt til å opfylle budet. Vi er kalt til å bli fri fra synden. Vi skal ikke være syndens træl. Trælen blir ikke i huset til evig tid; Sønnen blir der til evig tid. Joh. 8, 35. Sønnen elsker budet, og det er naturlig for ham å gjøre slik som det sier. Han blir budets opfyller og med det kommer freden. Man må elske budet høiere enn sig selv. I budet er det alltid et offer.

Menneskene vil nesten aldri ofre noe, de vil heller kreve. Men med kravet kommer det intet godt. All slags ufred kommer av det å kreve noe av en annen. Å elske Herrens lov er altså stikk motsatt det å kreve, og da blir det fred i mitt hjerte både hjemme og borte. Det er intet som støter an når vi elsker budet over alt annet. Man blir alltid den som ofrer og ikke krever.

Jesus Kristus opfylte alle lovene i sitt legeme. Livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort mig fra syndens og dødens lov. Rom. 8, 2. Alle disse livets ånds lover er tilstede i hans jordiske legeme idag. I alle ting i vårt daglige liv er det en livets lov som det er anledning til å opfylle. Det er stadig anledning til å ofre mitt eget liv. Ånden i menigheten driver bestandig stikk imot mitt eget. Den driver mig til å bli lovbunden for Kristus.

Lovet være Gud for Ånden som gir lyst til Herrens lov og til å grunde på den dag og natt. Han skal være lik et tre, plantet ved rinnende bekker, som gir sin frukt i sin tid, og hvis blad ikke visner, og alt hvad han gjør, skal han ha lykke til. Salm. 1, 2—3.