Bibeltime: Matteusevangeliet 31. time

31. bibeltime.

Matt. 7, 6 — 10, 16—17 — 23, 37. — 2. Tim. 4, 14—15. Høis. 2, 7. Ef. 6, 4. Ord. 23, 9.

Hovedloven for tjenesten, er å rette sig efter mottageligheten hos hver enkelt sjel. Evangeliet er for fattige, hungrige og tørstige, bedrøvede og nedbøiede. Vi skal ikke opvekke kjærligheten for den selv begjærer det.

Hundene og svinene hetegner dem som er mette, rike, og kloke i sig selv. Når vi snakker med menneskene, enten det er omvendte eller uomvendte, må vi — efter å ha vekslet noen ord med dem — avgjøre i vårt indre om de er «hunder» eller om de er mottagelige.

Setter de ikke pris på det hellige, har de ikke lengsel efter det, bør vi beholde det hellige for oss selv. Ondsinnede mennesker bør vi vokte oss for, og helst ikke innlate oss i samtale med dem.

Sjelene er enten i sin helhet å betrakte som hunder eller svin, eller kun delvis. Det blir delvis slik når vi vil nøde en sjel til å motta mer hellighet enn vedkommende har trang efter i øieblikket. — Det er en meget pinlig situasjon å være i, når hjertet er fylt av guddommelig herlighet som vilde gjøre sjelene lykkelige, om de fikk del i det, og man elsker sjelene inderlig, så man gjerne vilde meddele dem av denne herlighet, mens disse ikke verdsetter den, og ikke har lyst til den.

Hvis dette gjelder ens egne barn, er det usigelig pinlig. Men det eneste rette er da å si minst mulig, være langmodig, og vente og lide. Likedan i alle andre tilfelle.

Legg merke til at det er absolutt lov, absolutt befaling: «Gi ikke hundene det hellige, og kast ikke eders perler for svinene!» Å holde denne lov fullt og helt er meget vanskelig; men alle vanskeligheter kan overvinnes. Hvor vanskeligheten er stor, der er nåden tilsvarende stor. Når man elsker sjelene, og har den hjelp de trenger, da er det en svær lidelse å måtte la være å rekke dem en hjelpende hånd.

Hvis man er forfengelig, ergjerrig og diskusjonslysten, og dermed har stor lyst til å få det siste ordet, da skal det også svære krefter til for å overvinne sig selv og tie stille. Men salig er den som gjør det.

Dette er også et bud som tilhører livets ånds lov i Kristus Jesus; og de som elsker ham, holder hans bud. Må vår kjærlighet til ham bli langt større, så vi også kan holde dette bud. Det er sikkert yderst få som har holdt det.

Vi er tilbøielige til å bli «kamerat» med vennene, og således servere dem likt og ulikt, alt det vi vet, uten hensyn til fattigdommens, hungerens og sorgens lover, og således blir delvis det hellige gitt til «hundene», og perler kastet for «svinene,» uten at vi selv er opmerksomme på det. —