Samfunnet i det hellige og i det aller helligste

Samfundet i «det hellige» og i det «allerhelligste.»

Det samfund som Gud hadde med Israel efter kjødet, var et samfund i «det hellige.» Men nu var det Guds vilje å åpne en adgang for menneskene inn til et samfund med sig i «det allerhelligste.» Så kunde man spørre: Hvorfor åpnet da ikke Gud med det samme adgangen for mennesket inn til samfund med sig i «det allerhelligste»? Kunde han ikke med det samme oprette «det allerhelligste» og da undlate å oprette «det hellige?»

Men eftersom Gud umulig kunde slippe synd inn i «helligdommen», så var det forståelig at det nettop derfor måtte finne sted en bearbeidelse fra Guds side, der gikk ut på å fjerne synden ifra mennesket. Men når det nu er den indre urenhet, den iboende synd som danner grunnskillet mellem Gud og mennesket, da måtte der således bli et arbeide som måtte gå ut på å undervise mennesket om dette grunnskille. Men for nu å få øie på dette grunnskille, dette forheng som var innenfor det naturlige menneskes legeme, så var det da om å gjøre å få mennesket til å bli innadvendt. Men hvad var nu naturlig at Gud vilde gjøre, idet han hadde for øie å vise mennesket grunnskillet, synden innenfor det naturlige menneskes legeme?

Jo, naturlig var det da at han først vilde vise mennesket det skille som det indre grunnskille var årsak til, og dette skille var da synden utenfor det naturlige menneskes legeme. Likesom der var forpliktelser for å kunne nyte samfund med Gud i «det allerhelligste,» således var det da også forpliktelser for å kunne nyte samfund med Gud i «det hellige». Da måtte synden utenfor det naturlige menneske fjernes.

Dersom man skulde anføre muligheten for det naturlige menneske, når det gjelder det å opnå samfund med Gud, så når disse muligheter sitt høidepunkt i «det hellige». Større muligheter gis ikke for det naturlige menneske. Det å gi det naturlige menneske videre muligheter, som det å erholde samfund med Gud i «det allerhelligste», du kommer i strid med Guds evige lover, og er ugjennemførlige. Ti det å gi det naturlige menneske de rettigheter og muligheter at det skal inngå til et samfund med Gud i «det allerhelligste,» det vil være ensbetydende med å slippe synd inn i samfund med Gud. Ti det er jo en kjensgjerning at det naturlige menneske selv om det besidder en ytre renhet, dog besidder en indre urenhet.

Videre er det ensbetydende med at man tillegger Guds budskap til menneskene delt innhold at han er villig til å oprette et samfund med menneskene i «det allerhelligste» derved, at de er av den beskaffenhet at de har en ytre renhet, mens dog den indre urenhet er tilstede. Selv om man da mottok en slik forståelse av Guds budskap, og vilde utta sig denne rett og adgang ved evangeliet, så vilde man kjenne at man ikke nådde lenger enn til å erholde samfund med Gud i «det hellige». Hvorfor? Jo, fordi man fremdeles besidder grunnskillet, og det grunnskillet er da synden innenfor det naturlige menneskes legeme.

Dog fra dette samfund med Gud i «det hellige», der er man istand til å kunne se noe som man ikke tidligere kunde se, der man var utenfor «det hellige», og det er grunnskillet, forhenget, som skiller mellem «det hellige» og «det allerhelligste». Guds frelsesplan gikk således ut på å føre mennesket inn til samfund med sig i «det allerhelligste», et samfundsforhold som da betinger at både den ytre og den indre synd blir fjernet.