Bruden og Jerusalems døtre

Bruden og Jerusalems døtre.

Bruden tilroper her Jerusalems døtre: «Jeg besverger eder.... om I finner min elskede; hvad skulde I forkynne ham? At jeg er syk av kjærlighet!»

Bruden (de få trofaste og gudfryktige sjele — de som følger Lammet, Åp. 14, 1—5) vidner frimodig om sin kjærlighet til Brudgommen — til Sannheten! Over dette vidnesbyrd i liv og lære både undres og forarges Jerusalems døtre (de mange som har mottatt syndernes forlatelse og måskje er døpte og åndsdøpte, men som iøvrig lever sig selv efter egen lyst og egen vilje. Jak. 4—1.) Disse mener dog at også de har en brudgom, og at de elsker, og derfor utbryter de: «Hvad er vel din elskede fremfor en annens elskede, du deiligste blandt kvinnene (de har sett hellighet og rettferdighet i livet og må derfor innrømme brudens dydighet!), at du således har besvoret oss?» Er vi ikke alle frelste, og elsker vi ikke alle Jesus, hvorledes kan du da tale så som; «Min elskede!» og «Jeg er syk av kjærlighet!»

Dog, bruden svarer frimodig, fast og overbevisende; for hun har lært sin brudgom å kjenne, hans lidelser, hans kraft, hans nåde og kjærlighet:

«Min elskede er hvit og rød, utmerket fremfor ti tusen!»

Ved Åndens lys og nåde har hun sett den elskede, Jesus Kristus, ikke bare hvit og herlig som Faderens enbårne Sønn, men også som den Brudgom som i kjærlighet og opofrelse forlot sin himmelske herlighet for å bli født som menneske, delaktig i kjød og blod, Lammet som bar verdens synd og fordømte den i kjødet (Rom. 8, 3) og således banet veien ved sitt blod inn i Guds helligdom, inn i bryllupssalen, så at nu enhver brudesjel (de som vil dele alt med Kristus: lidelse og smerte og dermed herligheten!) kan komme efter ham og likedannes med ham som brud! Dette er en stor, en gudfryktighetens hemmelighet, som kun blir åpenbart for de som vil gå veien.

Jerusalems døtre får ikke lov å skue inn i dette og kan derfor ikke forstå det særlige ved brudens kjærlighet og hengivelse. De gjør sig visse begreper om delaktighet i Kristi herlighet, de vil gjerne ha ham som den hvite Kristus. Men kun de som vil dele kors og død med den røde brudgom (Es. 63. 1), de som vil ta op sitt kors og følge den vei som er banet i hans fotspor, skal opnå å få del i herligheten og i brudekallet!

Salig er alle de som kan si dette av hjertet: «Jeg er syk av kjærlighet; for min elskede er hvit og rød, utmerket fremfor ti tusen!»