Gibeonittene

Gibeonittene.

Da Josva skulde innta landet, skulde han ikke spare noe, men drepe alt som trakk ånde. Han skulde ikke slutte pakt med noen.

Da innbyggerne i Gibeon så hvad Josva gjorde med Jeriko og Ai, gikk de på sin side frem med list. De klædde sig i utslitte klær og tok med sig gammelt, tørt og smuldret brød. Slik kom de til Josva, og sa at de var fra et land langt borte, og spurte om han ikke vilde slutte fred med dem. Josva og hans menn smakte da på deres reisekost, uten å spørre Herren til råds. Så sluttet Josva pakt med dem. Tre dager efter viste det sig at gibeonittene bodde midt iblandt dem; men nu måtte Josva la dem leve, for den pakts skyld som han hadde oprettet med dem, og han gjorde dem til vannbærere og vedhuggere for hele menigheten.

Men er Kristus i eder, da er vel legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet. Rom. 8, 10.

For å høre Kristus til — være et lem på hans legeme som er menigheten, må kjødet med dets lyster og begjæringer være korsfestet. Vårt legeme må være dødt, så vi ikke mottar ledelsen fra dets lyster og begjæringer, men fra hodet som er Kristus.

Hat er mord, og uten at man hater sitt eget liv, kan man ikke være Jesu disippel. Å elske sitt liv og samtidig være i lære hos Jesus er umulig. Det må en død til for å bli lem på Kristi legeme — som er menigheten. Man må opgi alt. Her har vi det samme bud som Josva fikk. Likesom han skulde slå ned alt som drog ånde, så og vi med alt som hører selvlivet til.

Her er vi kalt til å være Jesu Kristi offerprester. Vi skal våke så ikke noe selviskhet får fremgang i menigheten, eller at noen som ikke hater sitt eget liv, eller har opgitt alt, blir godtatt der.

Men likesom alle innbyggerne den gang stod Josva imot, således står alle religiøse partier menigheten imot idag. De er redde for den kraft som er i ordet om korset, og de slår sig sammen, dog til ingen nytte. Det er dog noen inniblandt som er lik gibeonittene. De forstår at det ikke nytter med motstand, og de vil gjerne være med i menigheten. Men de går frem med list. Likesom gibeonittene hadde utslitte klær og vinsekker og gammelt tørt brød, så forestiller også disse sig som om de er trette av synden og utslitte i selvets tjeneste og misfornøide med det tørre, gamle og smuldrede brød som de får rundt om, og de vil gjerne begynne et nytt liv. Man smaker da på denne erkjennelsen deres, og synes det høres bra ut. Man slipper dem inn — godtar dem og kanskje roser dem litt atpå. Men det går ikke mange dagene hen før man merker at erkjennelsen ikke var så sann. Det var ikke alle klærne som var utslitte. Nei, man ser de iklær sig både vrede, ondskap, løgn, stolthet og herskesyke. Kol. 3, 8—9. Dette har de i god behold. Og det er heller ikke bare gammelt, smuldret brød de har, men også ny syret deig av ondskap og ugudelighet. Det er ikke nok med at de spiser den selv, men de besmitter også andre. 1. Kor. 5, 6—8. Så har man da intet annet å gjøre med slike gibeonitter enn å gjøre dem til treller. For skulde slike komme til makten, så forvandlet de snart menigheten til en røverhule.

Det kan se ut til at mange aldri blir annet enn slike gibeonitter. De har ikke sinnelag til for alvor å gå inn i Kristi død, så de kan bli frigjorte. De elsker sine lyster samtidig som de også forsøker å holde Guds bud. Så sukker de da under byrden samtidig som de forsøker å lette åket ved å gjøre veien bredere. Man kunde jo av og til fristes til å utrydde slike gibeonitter, men det er heller ikke riktig. Er de først kommet inn, så må de få være, bare at man sørger for at korsets ord stadig holder dem i trelldom. Da kan det jo være utsikt til at enkelte blir så trette av synden at de kommer til sann erkjennelse, så de kan bli født på ny til sanne israelitter. Og kanskje andre igjen blir så trette av trelldommen at de utvandrer frivillig.

Det går ikke så få slike gibeonitter omkring som er blitt trette av å holde Guds bud. De syntes det var trelldom, og nu advarer de andre imot det. Så fort du nevner litt til disse om gjerninger og bud, så avslører de sig straks som gibeonitter ved å rope: «Trelldom!» Derpå er de svært lett kjennelig.