Den lunkne!

Den lunkne!

Jeg vet om dine gjerninger, at du hverken er kold eller varm; gid du var kold eller varm! Derfor, da du er lunken, og hverken kold eller varm, vil jeg utspy dig av min munn. Åp. 3, 15—16.

Guds dom er hård og forferdelig over den lunkne: «Jeg vil utspy dig av min munn.»

Det er en vemmelse å drikke lunkent, stillestående vann uten tilsig eller frasig. I et slikt vann trives alle slags basiller. En slik vemmelse er også alle lunkne kristne for Gud.

De lunkne er pestkilder til all elendighet blandt de troende. Der får Satan rum for sine intriger. Sladrehistoriene har sitt utspring fra slike. — Holder noen sig ren fra disse, da vil han være et kar til ære, helliget, nyttig for husbonden, rede til all god gjerning. 2. Tim. 2, 21.

Setter man et kar med melk ved siden av et kar med parafin, så vil det ganske snart smake parafin av melken, og den blir bedervet.

Man kan ikke ha vennskap med halvhjertede mennesker, dersom man selv skal bevare gudslivet. Man må advare dem og vekke dem til liv, og lykkes ikke det, så må man hurtigst skille lag, så kanskje de kan gå i sig selv.

Den lunkne kjenner ikke til den sanne fred og glede, får aldri del i guddommelig natur, får aldri kjennskap til det velsignede åndens samfund, og forblir utenfor Guds herlighet til evig tid.

Ved et delt hjerte blev Lots hustru til en saltstøtte. — Gehasi var havesyk og blev spedalsk. Dommen lød: «Derfor skal Naamans spedalskhet henge ved dig og din ætt til evig tid». 2. Kong. 5, 27.

Mange av kongene i den gamle pakt begynte godt, men da Gud velsignet dem og alt gikk godt, så sløvnet de, og vek av fra veien, og det er sørgelig å lese om deres endelig.

Ingen vil ha navn av å være lunken, men vil gjerne ha navn av å leve; men enhver må prøve sig selv og kjenne efter om Kristus virkelig bor ved troen i hjertet, og våke over at det ikke blir stagnasjon i livet.