Deres treskel ved min treskel

Deres treskel ved min treskel.

De satte deres treskel ved min treskel og deres dørstolpe ved siden av min dørstolpe, så bare veggen var imellem mig og dem. Esek. 43, 8.

Slik var det i Israel og slik er det i dag. Satan har alltid lagt sin dørtreskel så nære op til Guds dørtreskel som mulig, og når dørstolpene står så tett inn til hverandre, så har mengden alltid hatt lettest for å gå inn gjennem den gale dør. Men så har det også alltid vært en skillevegg mellem de sanne hellige og den religiøse mengde.

Satan er flink til å bruke skriftens ord. Han blander alltid løgn med sannhet, for med bare løgn vilde han ikke få så mange med sig.

Et skriftsted som han flittig bruker er den ene halvpart av 1. Joh. 1, 7. Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. Inn gjennem denne dør strømmer tusener som aldri får en levende tro på den første del av skriftstedet. Denne del dekker Satan fint over; for dersom noen får en levende tro på hele verset i sammenheng, så er Satans makt knust for disse. Satan liker godt all slags religiøsitet, både bønn, vidnesbyrd, sang og musikk, bare han får delta i det hele med hykleri, avind, svik, løgn, personsanseelse, storaktighet, æresyke, vellevnet, sladder, baktalelse, splid, trette o. s. v. Midt i det hele så synger man «under blodet,» og Satan trives utmerket. Det eneste han ikke tåler, er lyset. De som går inn den rette dør, får en levende tro på å vandre i lyset likesom Kristus er i lyset. De får et velsignet samfund med hverandre, og Jesu blod renser dem fra all synd i stadig dypere grad efterhvert som de går frem i lyset. Kjennetegnet på Jesu ekte disipler er at de har innbyrdes kjærlighet.

Se til at du kommer inn gjennem den rette dør, slik at du får tro til å vandre i lyset likesom Kristus er i lyset.

2. Tim. 2, 11—13. «Er vi troløse, så er han trofast,» er også en setning fra skriften som Satan flittig benytter sig av. Inn gjennem denne dør lokker han også tusener. Blandt disse mennesker kan man ofte høre vidnesbyrd om at de nu har vært frelst i mange år og at det i denne tid har vært mest nederlag, men priset være Gud, sier de, om vi har vært troløse, så er han trofast. Efter denslags fortolkning av skriftstedet så blir det ikke så nøie hvordan man tar det i livet, for Gud er trofast og kjærlig, og så har man nåden og blodet, og i denne forståelse trives Satan utmerket.

Det er sant at Gud er trofast, og han kan ikke fornekte sig selv, så dersom vi er troløse, så vil han fornekte oss, og vi kommer under dommen.

På den rette dør til livet står det: «Er vi død med ham, skal vi og leve med ham.» Denne trange dør krever livet, og få går inn gjennem den. På døren ved siden står det: «Er vi troløse, så er han trofast.»

Denne overskrift tiltaler hele den fordervede menneskenatur, og den store mengde har alltid, gjennem tider og slekter, strømmet inn gjennem denne dør, og den er nu mere enn nogensinde før anerkjent av det store gross av ordets forkynnere, som den eneste rette salighetsstilling å leve i. Disse tusener oplever aldri en død over selvlivet.

Satan har en mengde smilende predikanter ved sin dør, som står som reklame for hvor lykkelig man blir ved å gå inn der. Alle disse advarer med forakt og hån enhver mot å gå inn denne farlige og uhyggelige dødsport ved siden av. Men lovet være Gud for at det alltid har vært og forblir en vegg i mellem de trofaste og troløse.

På den gale siden av veggen liker de også godt å rose sig av nåden som er dem nok, og rose sig av sin skrøpelighet. De mener da å leve et nederlagsliv, slik at de alltid har bruk for den tilgivende nåde. Men når jeg er skrøpelig er jeg sterk sier Paulus 2. Kor. 12, 9—10. Ved denne styrke levet han alltid et seirende liv. Skulde vi synde siden vi ikke er under loven, men under nåden? Langt derifra, sier han. Rom. 6, 15.

Satan setter også frimodighetens dørstolpe ved siden av Guds frimodighet. Men istedetfor å bli frimodig av et rent, ydmykt og opriktig hjerte så blir man frekk, hovmodig og prekesyk.

Ved siden av ydmykhetens dørstolpe har Satan sin falske ydmykhet. Istedetfor å være ydmyk av hjertet overfor all Guds vilje, så får man bare et ytre skinn av ydmykhet. Mange slike har navn av å være ekstra fromme og gudfryktige. De dårer folk med sine hviskende, fromme bønner og vidnesbyrd, sin bøiede gang og sin kanskje utstikkende tekkelige klædning. Men i hjem og på arbeidsplass når prøvene kommer, så er de vrange og onde å ha med å gjøre.

Ved siden av den guddommelige kjærlighet som elsker Gud over alle ting, så har også Satan en kjærlighet, men det blir bare bløtaktighet, menneskekjærlighet og kjærlighet med skrømt. I denne kjærlighet kan man gi bort tusener av kroner, delta hele livet i veldedighetsarbeide, men i alt søker man sitt eget og gjør sin egen vilje, og alt er forgjeves. I denne bløtaktighet synes man også at sannheten er for hård og dømmende, og man omformer korsets skarpe ord slik at alle synes det er behagelig og deilig å høre.

Den sanne kjærlighet er sterk som døden, og hård som dødsriket er dens nidkjærhet mot all synd og urenhet.

Slik er det to dører ved hver dyd og ved de forskjellige skriftsteder. — Man kan f. eks. i ånden være nidkjær for sannheten, og man kan i kjødet være nidkjær for sannheten. — Det er en frihet i Ånden, og det er en frihet i kjødet. — Det er en tro til hver dag å fornekte sig selv, ta sitt kors op og følge efter i Jesu fotspor, og det er en tro til å få igjennem alle sine egne planer og ønsker, og mange slike har reist ut på Guds løfter efter sine egne lyster. Disse kan ha en mengde ytre oplevelser å fortelle, men de får aldri visdom i hjertet, og all deres gudsdyrkelse er forgjeves, da kjødet med dets lyster og begjæringer ikke er korsfestet.

Guds dydporter er svært trange, og bare få finner dem og er istand til å komme igjennem. Satan har en falsk motdyd til hver guddommelig dyd, og da disse Satans dydporter står rett ved siden av Guds porter og er svært tillokkende og brede, så farer mengden vill.

En sa da til han: Herre! er det få som blir frelst? Da sa han til dem: Strid for å komme inn igjennem den trange dør! for mange, sier jeg eder, skal søke å komme inn, og ikke være istand til det. Luk. 13, 24.