Dere er guder

«I er guder.»

Hans guddommelige makt har gitt oss de største og dyreste løfter forat vi ved dem skulde få del i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 3 og 4. Derved blir vi guddommelige, lik Gud, guder. Dette viser sig da i vårt liv.

«I er jo ennu kjødelige. For når det er avind og trette iblandt eder, er I da ikke kjødelige og vandrer på menneskelig vis (ikke på gudelig vis!)? For når en sier: Jeg holder mig til Paulus, og en annen: Jeg til Apollos, er I da ikke mennesker?» 1. Kor. 3, 3 og 4. Dette viser sig også i praksis.

En kort oversikt kunde være gagnlig:

Mennesker.

Syndere.

Jordvendte og jordbundne.

Kraftig påvirket og plaget av det onde.

Avhengig av menneskers gunst.

Savner alltid meget.

Skremmes.

Lokkes.

Taper fatningen.

Tar snart parti for ett menneske, snart for et annet.

Snart fornærmet for det ene, snart for det andre.

Knurrer, klager og skriker for «alt og ingenting.»

Omskiftes som månen.

Guder.

Seiervinnere.

Opreist med Kristus.

Upåvirket av det onde.

Uavhengig av menneskers gunst.

Savner intet.

Skremmes ikke.

Lokkes ikke.

Taper ikke fatningen

Tar alltid kun parti for Ham.

Ikke noe som heter fornærmelse eller anstøt.

Gleder sig i Ham som lar lovsanger lyde om natten!

Uomskiftelige.

Siden vi er kalt til å få del i guddommelig natur, må vi merke oss hvorledes Gud er. Så langt som dette «I er guder» er virkeliggjort, så langt er vi som Gud.

Hvorledes Gud er, det får vi et kraftig og tydelig inntrykk av i Job. 35, 6—8: «Om du synder, hvad gjør du ham med det? og er dine overtredelser mange, hvad skade volder du ham? Er du rettferdig, hvad kan du gi ham, hvad mottar han av din hånd? Bare for et menneske, din likemann, kan din ugudelighet ha noe å si, og bare for et menneskebarn din rettferdighet.»

Slik er Gud. Ingen kan skade ham, ta fra ham noe, forstyrre ham o.s.v. Og heller ikke kan noen gi ham noe, forøke hans fred og glede og trygghet o.s.v. Dersom vi — i Ordets forstand — er guder, da er det altså likedan med oss, så langt som vi er kommet. Mennesker kan ikke hverken ta fra oss noe eller gi oss noe, hverken forminske vår lykke eller forøke den. De er i alle tilfeller, enten de er syndere eller rettferdige, enten de er vrange eller velvillige, kun brikker i Guds hånd, brikker som han i sin visdom og godhet flytter på sitt umåtelig store brett, oss til frelse og helliggjørelse! Og hvad kan vel et menneske gjøre oss?

Forferdelige — og vidunderlige kall: «I er guder.» Intet kan hindre oss — alt og alle må tjene oss, enten de vil eller ei. Alt er inntekter! Vidunderlige verk og virksomhet!

Bare for et menneske har andres ugudelighet noe å si, og bare for et menneske har andres gunst noe å si. De som er mennesker (1. Kor. 3), de kastes om og skifter humør alt efter som deres skjebne er, alt efter som de blir behandlet, antatt, ansett, belønnet, av sine medmennesker. Kun Gud, og de som ved ham er blitt guder, er upåvirket, uantastet, av alt det menneskene driver med.

I denne forbindelse er det så betegnende med den fremstillingsmåte som Peter bruker: «Kom til ham, den levende sten. . . og bli også I opbygget som levende stener . . .» 1. Pet. 2, 4 og 5. En sten er jo hård. Den mottar ikke inntrykk fra kjød og blod. Trykker et menneske sin finger mot en sten, blir det intet merke på stenen, intet avtrykk eller inntrykk.

Men når vi er mennesker — og ikke guder — da ligner vi mere død kjøttdeig enn levende stener. Trykker man fingeren mot kjøttdeig, da blir det merke efter fingeren, så dypt som trykket var sterkt til. Enten er vi som levende stener, eller så er vi som kjøttdeig. —

Det står så betegnende videre i Job. 35: «Over de mange undertrykkelser klager de; de skriker om hjelp mot de mektiges arm. Men ingen sier: Hvor er Gud, min skaper, han som lar lovsanger lyde om natten (i ulykkens natt).»

Ja, så sant! Menneskene har det ondt! De klager og skriker, knurrer og beklager sig, bebreider og anklager hverandre, misunner og mistenker hverandre, dømmer og kritiserer hverandre, tretter og skjeller. De burde heller spørre efter ham som frelser og velsigner slik at man synger lovsanger midt i ulykkens natt!

Hvor dumt å fortsette å være menneske, all den tid veien til guddommelig natur står åpen!

Gudene har det godt! Selv i ulykkens natt synger de lovsanger! De har aldri noe å beklage sig over! De har himlen på jorden!

En sådan gud har det, blandt sine egne landsmenn, som en normann som ikke kan kinesisk, og ikke vil lære kinesisk, vilde ha det blandt kinesere: alt deres snakk er ham fremmed og blir utenfor ham. —

«Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus.» Hebr. 3, 1.