Å bringes ned til nullpunktet

Å bringes ned til nullpunktet.

«Herren kjenner de vises tanker at de er tomme.» 1. Kor. 3, 20. Deres intelligens har i løpet av mangfoldige år skaffet dette store resultat: Professor! Og innholdet er: tomhet. Ikke én dråpe livets vann! Skål tomt!

«I vektskålen stiger de til værs, de er tomhet alle sammen.» Salme 62, 10.

«En gang har Gud talt, ja to ganger har jeg hørt det, at styrke hører Gud til.» Salme 62, 12. «Ikke ved egen kraft er mannen sterk.»

Bare når Gud gir kraft, er man sterk. Hvis Gud vil, aldri ellers! Makten og kraften hører Gud til. Man er og blir i sig selv kun et eneste stort null.

Men kunsten er alltid å regne slik i det praktiske liv. Salig hver den som gjør det! for han regner riktig, og blir derfor ikke skuffet.

Man kan av og til treffe på noe hårdt og sterkt noe i Guds barns hjerter, noe som er ubrutt. Man er da umedgjørlig. Det viser sig overstadig tydelig at man ikke har stiftet bekjentskap med null-punktet.

En slik sjel kan være så sterk i sig selv — så selvklok eller selvrådig — at den for en hvilkensomhelst bagatells skyld kan mobilisere alt hvad den har og kan finne til sin rådighet, for å bevise sin rett eller for å få sin vilje eller mening igjennem, og gjerne ta så hårdt i at den setter hele sitt evige liv på spill. Således kan man av sin egen styrke bli forledet til rent å spille hasard med sin evige lykke. Det får ikke hjelpe, sier man, man får heller gå fortapt — om så skulde være — men gi sig kan man ikke.

Satan har fått ødelagt adskillige ved å appellere til deres storhet, styrke og kloke hode. Man har vært dum nok til med sitt kloke hode å bite over den kroken.

Hvor vel bevart man dog er for denslags nede på null-punktet!

Noen av Guds barn lider også mer eller mindre av stormannsgalskap, og risikerer før eller senere å gli bort fra menigheten just av denne grunn; for dette stoff er aldeles uforenlig med Kristus og hans make.

Enkelte rike, fine, høibårne, «dannede,» «store» er også utvalgt av Gud til å få del i det himmelske kall. Men det var just fordi Gud så at de av hjertet vilde forakte og forlate all denne «storheten». Ganske anderledes blir det med sådanne som vil fortsette med «storheten» sin efterat de er kommet i den levende Guds menighet. Man vil da fortsatt være stor og være litt ekstra fremfor andre, og forresten skulde hele menigheten helst ha et storslagent, verdensdannet preg, især da ledelsen.

En likefrem, fattig, uanseelig leder kan ofte bli sådanne storaktige sjeler til anstøt og frafall. De snubler mot sådanne og går bort. Men så er de da heller ikke mere verdt. —

Den som en gang for alle ved Guds nåde er blitt bragt ned til null-punktet, han er alltid trygg for denslags ulykker. Det lar sig ikke godt gjøre for et null å snuble og slå sig istykker. Et null kan ikke knuses, for det får plass nok mellem de kvernstener som skulde knuse det! Det er mindre enn «Tommeliten,» og den skulde det ikke stor plass til. — Stakkars alle de «store!» Det blir trangt for dem! Og risikabelt! Intet å undre sig over om de blev nervøse! De har mange gode grunner for det! — — —

Hvor forstandig å fornedre sig dit hvor man i sannhet hører hjemme, i støvet!