Alt kjød er gress

Alt kjød er gress.

«Hør! Det er en som sier: Rop! Og en annen svarer: Hvad skal jeg rope? Alt kjød er gress, og all dets herlighet som markens blomst. Gresset blir tørt, blomsten visner når Herrens Ånde blåser på det; ja, sannelig, folket er gress. Gresset blir tørt, blomsten visner, men vår Guds ord står fast til evig tid.» Es. 40, 6—8.

Hvilken vanskelig gjerning profeten fikk. Han skulde rope ut at alt kjød er gress og all dets herlighet som markens blomst. Her møtte han motstand. Slik kom da Jesus Kristus i sine kjøds dager som en Herrens ånde der blåste på hele fariseismens saftige gressgang, med dets fagre blomster. Hvordan kunde Jesu ord ha slik makt? Jo, han var korsfestet efter kjødet. Han kom med en rettferdighet som veide langt dypere i vektskålen, nemlig rettferdigheten av Gud på grunn av troen. Filip. 3, 9.

Hele fariseismens stell og forordning var da som en saftig gressgang, og midt i dette var det kjødet som var gudsdyrkeren. Fariseerne tok sig da ut som «blomster» i folkets øine. — Men da Jesus talte, blåste Herrens Ånde på alt dette. Derved blev de avsløret som ytre gudsdyrkere, hvis indre var full av rov og griskhet. Mat. 23, 25. Derav kan man da forstå hvorfor Jesus sier: «Dersom eders rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike». Mat. 5, 20. Fariseerne blev åpenbare for folket. Derfor kom hatet. De orket ikke å ha Jesus iblandt sig. Ti all deres herlighet blev intet. Derfor ropte de: Bort med denne.

Slik er da enhver som lever et korsfestet liv, som en Herrens Ånde der blåser over kjødet, hvorved dette visner, taper sin glans. Derfor er Jesu jordiske legeme, der består av de som har korsfestet kjødet, Gal. 5, 24, fryktet av alt kjød.

Slik kommer da Kristi Ånd og gjør sin store gjerning i den enkelte, også innenfor Jesu jordiske legeme. Deres gjerning er å blåse på alt kjød i vårt indre. Denne Herrens Ånde blåser da over stadig nye felter i vårt liv. Og der hvor man til dags dato har levd sig selv, vært en saftig gressplante med en fager blomst, der vil det, når man tar dommen over sig, finne sted en død. Gresset visner og blomsten faller av. Men hvor velsignet. Man behøver ikke å frykte for å la det visne og bli tørt. Ti alt kjød er forgjengelig. Derfor er det en stor nåde at kjødet således kan gå tilgrunne. Ti likeså sikkert som Ånden blåser død over kjødet, så har den med sig en nyskapende makt, hvorved det nye, saftige «gress» skapes i vårt indre, det som aldri skal forgå, og hvorved de «blomster» kommer frem som aldri faller av. Gud være takk!