Menighetens port.

Men den som går inn gjennem døren, han er fårenes hyrde. For ham lukker dørvokteren op, og fårene hører hans røst, og han kaller sine får ved navn og fører dem ut. Når han har fått alle sine får ut, går han foran dem, og fårene følger ham, fordi de kjenner hans røst; men en fremmed følger de ikke, de flyr fra ham. Joh. 10, 2—5.

Dørvokteren hadde gjennem tider og slekter trofast voktet døren inn til livet. På grunn av synden stod hele menneskeslekten utestengt, og en død måtte finne sted til forløsning fra overtredelsene under den første pakt. Hebr. 9, 15.

Ved korsets død blev døren åpnet av dørvokteren selv, og fårenes hyrde, vår frelses høvding, gikk inn som den første av brødrene.

Korsets død er også den eneste dør inn til livet for Kristi efterfølgere. «Men er vi død med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham.» Rom. 6, 8. For er vi død med ham, skal vi og leve med ham. 2. Tim. 2, 11.

Korset er menneskeslektens eneste redning. Det har stått der siden Kristi død som det eneste sikre tilfluktsted for den fortvilte, falne og forkomne slekt. Korset er håpets og herlighetens port, og den eneste vei inn til liv og salighet.

Det er den trange port, og enhver som vil inn, må der avlegge det gamle menneske. Rom. 6, 6. Kol. 2, 11. Det er formastelig å la det gamle menneske leve og så komme hver dag til korset for å få tilgivelse for all dets galskap. Jesus har gitt sitt dyre blod for at det skal dø. Det er å ringeakte Jesu blod og å forvende Guds nåde til skamløshet. Judas 4. v.

Ved korset dør vi for verden og verden dør for oss. Gal. 6, 14. Korset står som det klare skille mellem død og liv, mørke og lys, løgn og sannhet, urett og rett, stolthet og ydmykhet, storaktighet og åndens fattigdom o.s.v. De som tilhører Kristus, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. Gal. 5, 24. De har avlagt det gamle og er begynt en vandring på lysets og livets vei i Jesu fotspor. De hører hyrdens røst og følger den trofast. Den fremmedes røst flyr de. Fly ungdommens lyster! 2. Tim. 2, 22. Fly pengekjærhet! 1. Tim. 6, 10—11. Fly hor! 1. Kor. 6, 18. Fly avgudsdyrkelse! 1. Kor. 10, 14. Fly fordervelsen i verden! 2. Pet. 1, 4. De flyr Djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen, og skiller sig ut fra alt urent forat de kan være sønner og døtre av Kristus. 2. Kor. 6, 17—18.

Jesus kaller nu sine får ved navn, og de som er kjent og utvalgt fra før verdens grunnvoll blev lagt, hører sannhetens røst og går inn gjennem døren. Han fører dem en for en ut fra syndens mørke fengsel og inn i lyset og livet i sig selv. Han går selv foran dem og leder dem frem på den smale vei.

Om noen ikke går inn gjennem døren, men klyver over annet steds, han er en tyv og en røver.

Den levende Guds menighet skal danne den faste mur omkring staden. Ingen må i menneskelig iver for å vinne de mange slå av på sannheten og slippe inn i menigheten noen som ikke vil gå inn gjennem den trange port. «Opgi alt,» var Jesu ord til enhver som vilde bli en disippel.

Slike røvere har fullstendig overtatt makten og ledelsen i mange forsamlinger idag, og forandret menigheter til røverkuler og forretningsboder.

Kjennemerket på slike, om de kommer inn i den levende Guds menighet, er at de aldri vil føle sig helt hjemme. De klager stadig over at de ikke kan få det samfund de ønsker, og den rummelige plass de tilkommer, at de blir misforstått og tilsidesatt o.s.v. Slike må hurtigst mulig henvises til den rette inngang. Før de har opgitt alt, og gått inn gjennem korsets port, i Kristi død, har de ingen rett eller et ord å si i den levende Guds menighet. Om noen slipper slike til, så får de lodd og del sammen med dem.

De som går inn gjennem døren, trives utmerket i fårefolden. De får rikelig næring, vederkveges ved det velsignede samfund og er virkelig frie.