Hebreerbrevet 5. kap.

Brevet til Hebreerne.

V. 13—14. For hver den som får melk, er ukyndig i rettferds ord, for han er jo et barn. Men fast føde er for voksne, for dem som ved bruken har sine sanser opøvd til å skille mellem godt og ondt.

Sansene må opøves til å skille mellem godt og ondt. Dersom kjærligheten til Gud blir stor, da øver man sig i å holde hans bud. Hans bud er gode, og alt det som strider mot hans bud, er av det onde. Et lite barn kan ikke tåle fast føde, bare melk. Men når man efter tiden burde ha været voksen og tålt fast føde, men fremdeles er barn, da ser det sørgelig ut. Og dog er det omtrent ikke annet i vår tid blandt de kristne enn slike forkrøblede småbarn, skjønt de efter kjødet er voksne nok til å tale ille om Guds vei og advare mot den.

Derav kommer denne idelige rundmarsj i ørkenen uten å komme inn i landet, uten å komme inn til Guds hvile. Synd og nåde, synd og nåde, dreier det sig om hele året rundt. Dersom man hver dag tok korset op og fulgte Kristus, da vilde det bli mindre synd, og mer av den nåde som ikke arbeider forgjeves. Det vilde bli mere fast føde og mindre melkeføde. Men hvem har vel sinnelag til å følge Lammet hvor det går Åpb. 14, 4.

6. kapitel.

V. 1—3. La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus og skride frem mot det fullkomne, så vi ikke atter legger grunnvollen med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, med lære om dåp og håndspåleggelse, om dødes opstandelse og evig dom. Og dette vil vi gjøre om Gud gir lov til det.

Hebreerne skulde efter tiden være befestet i begynnelsesgrunnene i Kristus. Grunnvollen var lagt i deres liv, men de var ikke der i Ånden som de burde være. Apostelen visste ikke om Gud tillot ham å begynne forfra igjen med å legge grunnvollen med den lære som henhører herunder.

Det er merkelig hvor lang tid det kan ta i et menneskes liv for å kunne skille mellem døde gjerninger og troens gjerninger. Det kommer av at man er barn i Kristus og ikke vokser frem til å kunne skille det onde fra det gode, Guds gjerninger fra selvvalgte. Så snart der blir fremholdt noget om troens lydighet, så tror man det er trældom, døde gjerninger. Slikt noget må man være frigjort fra. Og dog var det for å virke troens lydighet at Paulus var ansatt som apostel blandt hedningene. Rom. 1, 5. Dersom da forståelsen av omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, hans virkninger til Guds gjerninger, er dunkle, da blir også læren om dåp, håndspåleggelse, dødes opstandelse og evig dom, fordunklet. Det ene avhenger av det annet.

V. 4—6. For det er umulig at de som engang er blitt oplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i den Hellig-Ånd og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, atter kan fornyes til omvendelse, da de på ny korsfester Guds Sønn for sig og gjør ham til spott.

Apostelen mener her at man skal ta sig iakt; for det er ikke så ganske sikkert at Gud atter og atter tillater at grunnvollen blir lagt, når man selv er skyld i sin egen forsinkelse. Og skulde det komme så langt at man faller fra, da går det ikke å fornyes til omvendelse. Aldri kommer man igjen i den stilling som ved første gangs omvendelse. Og har en smakt Guds gode ord og den tilkommende verdens krefter og så faller fra og begynner å gjøre synd bevisst, da må jo det Kristusliv som var vokset frem ved tro i ens indre, atter bli korsfestet. Kristus blir på den måte gjort til spott.

V. 7—8. For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og som bærer gagnlig grøde for dem den dyrkes for, den får velsignelse fra Gud; men bærer den torner og tistler, da er den uduelig og forbannelsen nær, og enden med den er å brennes.

Sådan går det også mennesket. Gud gir nåde i rikt mål for at vi skal bære gode frukter, som er omvendelsen verdig. Men fortsetter vi å bære onde frukter, da er vi uduelige og kommer inn under forbannelsen og blir fortært av den annen død, ildsjøen: Kun den som seirer, skal ikke skades av den annen død. Åp. 2. 11.