17. bibeltime.
Matt. 5, 17—19. Hebr. 10, 1. Rom. 10, 4 og 8, 4. Hebr. 8, 10. Rom. 8, 2 og 7, 12.
Det Guds folk i almindelighet tenker, er at Jesus kom for å opheve loven; men her sier han selv: I må ikke tro at jeg er kommet for å opheve loven, men for å opfylle. Ved overfladisk betraktning synes Rom. 10, 4 å skulle stadfeste denne grove feiltagelse; men Matt. 5, 31—44 sier oss med all ønskelig tydelighet på hvilken måte han er blitt lovens ende, nemlig på den måte at den gamle pakts love — som bare var en skygge av den fullkomne lov — var altfor svake, og nu i og ved Kristus ikke er ophevet på annen måte enn at den er avløst av en mangfoldig ganger strengere og fullkomnere lov!
Den er avløst av Kristus selv, eller m.a.o. av hele guddommens fylde, Kol. 2, 9 og 10, eller av livets ånds lov, Rom. 8, 2. Disse fullkomne lover — den nye pakts lover — skrives i vårt hjerte og sinn. Hebr. 8, 10. Det skrives flere og flere lover i vårt hjerte efter hvert som vi er tro.
Dette er brennpunktet i kristendommen. Lovlydighet er selve kristendommen. Lovløshet er ødeleggelse og Satans makt. Antikrist (mot-Kristus) kalles derfor med rette: Den lovløse. 2. Tess. 2. I den grad som vi liker lov og bud, er vi edle, gudfryktige, Gud velbehagelige. Liker man ikke lov og bud, er man i sitt sinn ugudelig, selv om man har gudfryktighetens skinn og taler aldri så mange pene ord om Jesus.
Kristus kom med Guds rikes fullkomne lover, og samtidig med all nåde og rikelig kraft til alle opriktige sjeler, så alle disse kan få glede sig med å holde dem, hvilket er deres største trang.
Man kan dele det hele i tre. I Lovløshet. Man vil ikke. II Lovbrudd. Man vil, men kan ikke. III Lovlydighet. Ved Guds nåde har man fått det slik at man både vil og kan. Fil. 2, 13. —