19. bibeltime.

Matt. 5, 21 og 22: Den kolossale forskjell på den gamle pakts lover og den nye pakts lover. Før blev man skyldig for dommen når man slo ihjel et menneske. Nu — i nådens husholdning — er det så langt fra at man har sluppet fri for budene, at man er skyldig for dommen når man blir vred på sin bror uten grunn.

Vers 22 inneholder 3 grader av manns vrede, som ikke virker hvad rett er i Guds øine. Jak. 1, 20.

1. grad: Vrede uten skjellsord.

2. — Vrede med almindelig skjellsord (Raka!).

3. — Vrede med sterkere skjellsord (Du dåre!).

Vil vi riktig se alvoret i dette, kan vi bare merke oss at 1. grads vrede i den nye pakt, tilsvarer å slå ihjel et menneske i den gamle pakt.

Manns vrede, er all vrede som dreier sig om mig og mitt. Den er alltid straffskyldig. Guds vrede, som også kan finnes i oss, er en hellig vrede, en ikke straffskyldig vrede. Og det er den vrede som ikke kommer av at jeg er forurettet eller lignende, men som man finner gavnlig til andres opdragelse; f. eks. hos foreldre overfor sine barn, hos lærerne overfor elever, og hos befalingsmenn overfor sine underordnede.

20. bibeltime.

Matt. 5, 23—26. Vi merker oss straks at dette bud efter menneskelige begreper er helt bakvendt. Når jeg ikke har noget imot min bror, men han har noget imot mig, da skulde man jo nærmest tenke at han burde komme til mig for å forlike sig med mig.

Hvorfor skal jeg da isteden gå til ham? Fordi han ikke orker. Når tror du han vilde komme? Aldri! Gud som er vis og forstandig, ber derfor ikke den fornærmede part å gå for å forlike sig. Det vilde ikke lønne sig.

Av de to siste versene fremgår det, at selv om du ikke var dig bevisst å være den fornærmede (den som har tatt anstøt, den som har imot ham) noget skyldig — så kunde det allikevel hende, at du under samtalen med ham kunde få se at du var ham noget skyldig, selv om det bare var «nogen ører». Derfor kan du også for din egen del trenge til å gå til din motstander.

Det er sikkert et utall av uopgjorte saker blandt Guds folk, og disse er nok kildene til megen skade.

Rekkevidden av dette lite påaktede bud, strekker sig nok såre langt. Det spørs om ikke uanet store ting kunde utrettes ved at man hengav sig til å følge dette bud.

21. bibeltime.

Matt. 5, 27—32. Den nye pakts lov om kyskhet og hor, er — som alle de andre lover i den nye pakt — veldig streng, nøiaktig vidtgående, fin og fullstendig. Det er veldig vanskelig å holde den, men det er også veldig lett.

P. gr. a. vantro er det så vanskelig, ja umulig. Ved tro er det lett å holde den. «Hans bud er ikke tunge». 1. Joh. 5. Når man skal forsøke å holde denne lov, og samtidig tror at det ikke lykkes, da er hele forsøket dødfødt. Dette er hemmeligheten.

Det er slik med hor som med drukkenskap. Man skal bare smake litt, bare ett eneste glass, og så bare ett til, men man skal naturligvis ikke bli full. Ved hvert glass man «bare» skal ha, avtar motstandskraften og bedømmelsesevnen, og så ender man omsider under bordet. Således er det også med hor.

Man skal «bare» se litt og tenke litt, og så litt til, og så skal man «bare» gi en klapp, og så «bare» et kyss, og så «bare» en klem i all troskyldighet, og så «bare» en til ikke fullt så troskyldig som den første, og så ender man omsider i åpenbart hor.

Hvorledes blev man drukken? Jo, derved at man «bare» skulde smake. Hvorledes falt man i hor? Jo, derved at man «bare» skulde nyte litt i tanke og blikk. Kunde man bli drukken hvis man aldri smakte? Nei, selvfølgelig ikke! Kan man falle i hor dersom man aldri nyter noe ukysket i tanke eller blikk, eller aldri kommer nær det annet kjønn? Nei selvfølgelig ikke!

Vår tids videnskap og «dannelse», ja hele tidsånden, forsøker å forklare at ukyskhet og hor er tillatelig og nødvendig, og altså dermed at Guds bud er umulig og dumt. De fleste Guds barn er naturligvis — dessverre — påvirket eller endog overvunnet av tidsånden.

La oss, derimot, holde Guds bud rent og ulastelig, både i liv og forkynnelse, og ikke fire en tøddel! Gud er vis! Gud er god! Gud er fullkommen! Alle hans bud er, ved Guds nåde og kraft, fullt ut holdbare. De kan ikke foreldes, og ikke forbedres!

Hans bud er lette, herlige, sunde, velgjørende, fordelaktige, berikende, befriende, husvalende, oplysende, bestyrkende, velsignende, elskelige og gode på alle sett og vis. Hver den som holder dem, har selv inderlig godt av det. Så sier gudfryktighetens kraft, men ikke dens skinn.

Det er veldig alvorlige ord Jesus bruker om å holde sig ren: rive ut øiet, og hugge av sig armen. Man tar det nesten bestandig altfor lett, ja, man tar det nesten for spøk. Om nogen tar det alvorlig, vil han få usigelig stort gavn av det.

Skilsmisse for hors skyld, er tillatt — men ikke påbudt. Det er ikke tillatt når man mistenker sin ektefelle for utroskap, men når det er bevist at det er slik, når ektefellen selv tilstår det, eller når det er 2 eller 3 vidner.

Men det er aldri tillatt for fraskilte å gifte sig igjen, så lenge den annen part lever, heller ikke for den uskyldige part. Den uskyldige må da lide (nemlig det å leve ugift) for og med den skyldige. Det må man gjøre likesåvel i dette tilfelle, som f. eks. når en mann må lide p. gr. a. sin hustrus snakkesalighet, eller forat hun sløser i husholdningen, eller når hun er meget og langvarig syk, eller som den fattige må finne sig i de plager og piner som følger med fattigdommen, eller som en lite begavet person må finne sig i dette alle sitt livs dager, eller som mangen en gammel jomfru må finne sig i sin skjebne: å gå der til sin dødsdag uten nogen gang å ha hatt en mann.

Er ikke dette urettferdig? Jo, hvis Gud er urettferdig, ikke ellers! Gud er rettferdig! Ære være hans hellige navn! Det er mennesket som er ugudelig, helt igjennem. Men det er også anledning til å omvende sig, helt igjennem.

Har man før sin omvendelse, eller før man fikk full forståelse av dette bud, giftet sig med en fraskilt eller selv som fraskilt giftet sig med en annen — og den fraskiltes egentlige ektefelle lever — er jo situasjonen yderst pinlig. Men det er i alle tilfeller nåde nok å få til fullt ut å rette sig efter Guds bud.

Man må bøie sig for faktum, og det er kort og godt at den man nu lever sammen med, det er ikke ens rette ektefelle. Derfor har man ikke lov til å leve sammen. Det beste og eneste rette man kan gjøre, det er sikkert å ta skammen og uleiligheten og alle medfølgende piner på sig, idet man retter på forholdet, så man enten — om mulig — igjen begynner å leve sammen med sin rette ektefelle, eller lever som ugift sålenge den fraskilte ektefelle lever.

La oss tro på Gud og holde hans bud. All kraft står til rådighet, og Gud styrer alt — hvor umulig det enn ser ut — til vårt beste.