Opphøyet fra jorden

Ophøiet fra jorden.

«Nikodemus svarte og sa til ham: Hvorledes kan dette skje? Jesus svarte og sa til ham: Du er Israels lærer og vet ikke dette? Sannelig, sannelig sier jeg dig: Vi taler det vi vet, og vi vidner det vi har sett, og I tar ikke imot vårt vidnesbyrd. Når jeg har sagt eder de jordiske ting, og I ikke tror, hvorledes skal I da tro om jeg sier eder de himmelske? Og dog er ingen steget op til himmelen uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen, som er i himmelen. Og likesom Moses ophøiet slangen i ørkenen, således skal Menneskesønnen ophøies, forat hver den som tror på ham skal ha evig liv». Joh. 3, 9—15.

Jesus forkynte Nikodemus om Guds rike. V. 3. 5. Skjønt han var Israels lærer, og som sådan godt inne i Mose lov, så var Jesu tale uforståelig for ham. V. 4. Når Jesus talte om å fødes på ny, v. 3. så svarte Nikodemus og sa til ham: Hvorledes kan dette skje? V. 9. Nikodemus kjente ikke til den nye pakts husholdning som nu var kommet ved Jesus Kristus. Den var skjult for ham. Efes. 3. 2—6. Det var «de himmelske ting» som Jesus nu var kommet med, og ingen kjente til disse uten den som var steget op der hvor de himmelske ting var. V. 12. Om nu Nikodemus mente sig å forstå de himmelske ting, eftersom han var en lærer i Israel, så vil nu Jesus forsikre ham om at ingen er steget op til himmelen, uten han som er steget ned fra himmelen, Menneskesønnen som er i himmelen. V. 13.

Hvordan kunde nu Jesus si at han er steget op til himmelen, midt i det at han var på jorden og samtalte med Nikodemus?

Her åpenbarer han for Nikodemus den gjerning som han var kommet for å gjøre. Han, som var Menneskesønnen, var steget ned fra himmelen. Filip. 2, 6—7.

Dog steg han ikke ned fra himmelen for å forbli på jorden, men bare for å bane en vei for slekten til himmelen. Denne vei banet han så gjennem kjødet. Hebr. 10, 19—20.

I forbindelse med uttrykket «å stige» op til himmelen er det naturlig å tenke på den nye vei i billedet av en stige. Denne stige hadde mange trin. Dette kan man forstå derav at Jesus hadde bruk for ca. 33 år til å fullføre frelsesverket. Det var ikke gjort i ett nu å stige op alle disse trin. Her hadde han bruk for hjelp. Denne hjelp fikk han av sin himmelske far. Han hadde ikke latt ham alene. Joh. 8, 29. For hver fristelse hvori han led Hebr. 2, 18., og blev hengitt i døden, 1. Pet. 3, 18., kom Faderen ham til hjelp og fremsatte et trin hvorpå han kunde sette sin fot, Joh. 1, 52., og stige op fra det jordiske og inn i det himmelske. Han led således døden efter kjødet, men blev gjort levende efter ånden. 1. Pet. 3, 18.

I denne levendegjorte Ånd var det da han tok trinnene, ett for ett, opover og opover. Når så alt kjød var lidt ut, 1. Pet. 4, 1., Joh. 17, 2., så var hans Ånd gjort levende fullt ut, og stigen lagt helt frem til Faderens trone. Således blev han da fullendt og ophav til evig frelse for alle dem som lyder ham, for alle dem som vil betre trinnene. Hebr. 5, 9. Skal man nu komme dit hvor han er, Joh. 14, 3., så må man gå den samme vei som han gikk, Luk. 14, 26—27. Mt. 16, 24. Man behøver dog ikke å forferdes for denne trange vei. Joh. 14, 1. Ti likesom Faderen hjalp Kristus, så vil nu Kristus hjelpe oss. Hebr. 2, 18. Han har ikke latt oss alene. Joh. 8, 29. Likesom Jakob hin gang fikk sig åpenbart at en stige var stilt op på jorden, og hvis topp nådde til himmelen, så må nu denne stige åpenbares for den enkelte. Denne stige åpenbares for en ved tro. 1. Mos. 28, 12—13. Joh. 3, 15.

Stigen er reist innenfor hans jordiske legeme, og kan således kun betres når det gamle menneske ved en trosakt korsfestes med Jesus Kristus. Rom. 6, 6. Gal. 2, 20. Derved får man øie på stigens første trin. Stigens neste trin får man så øie på når man nu går inn i Jesu lidelsessamfund og blir gjort lik med ham i hans død. Filip. 3, 10. I samme grad som dette blir gjort, vil man ved troen finne trinnene, og i Ånden betre dem. Man stiger så op fra det jordiske og inn i det himmelske. 1. Kor. 15, 47—49. Hebr. 3, 1.

Det er betegnende at Jesus i samme forbindelse nevner slangen i ørkenen. Likesom Moses ophøiet denne, således skulde Menneskesønnen ophøies, v. 14. Dette var et velsignet evangelium for Nikodemus. Om han nu vilde begynne å betre denne stige, og han derved fikk kjenne sin jordbundne tilstand, at han var som en orm der krøp på sin buk og nærte sig av jordens støv, så skulde han nu komme ihu at likesom Moses ophøiet slangen i ørkenen, således skulde Menneskesønnen ophøies, og derved gi et fullgodt bevis for at det gikk an å dø fra det jordiske og bli levende for det himmelske. Rom. 6, 11, 8.

Den som nu tror på Menneskesønnen, på dette fullgode bevis, skal bli ophøiet fra jorden, likesom Moses hin gang ophøiet slangen i ørkenen. Kobberslangen i ørkenen, under israelsfolkets vandring, den er borte. Menneskesønnen som talte med Nikodemus for ca. 2 000 år siden, han er ikke lenger på jorden, ti han fór op til sin himmelske far, efter sin seierrike opstandelse.

Men hvor er så kobberslangen idag? Er det ingen kobberslange å se på, eftersom Moses er borte og Kristus er borte fra denne jord? Jo, Gud være takk. Det er hans jordiske legeme, som er menigheten. Koloss. 1, 24.

Sålangt som man da løses fra ormenaturen, og ormens hode blir knust i én, blir man da som en ophøiet kobberorm, og blir på denne jord, midt i syndens ørken, et fullgodt bevis for muligheten av å være død for det jordiske og levende for det himmelske. Således var Paulus som en ophøiet kobberorm midt i blandt de troende, sålangt han ombar Kristi død, 2. Kor. 4, 10—12, og kunde således virke troens lydighet iblandt dem. Dette var hele hans attrå, og han sier selv: «Derfor har jeg nu min ros i Kristus Jesus, i min tjeneste for Gud; for jeg vil ikke driste mig til å tale om annet enn det som Kristus har virket ved mig for å føre hedningene til lydighet, ved ord og gjerning — —». Rom. 15, 17—18.

Likesom stigen, så er den ophøiede kobberslange skjult innenfor hans jordiske legeme. Den er ikke synlig for det naturlige øie. Derfor må man tro. Joh. 3, 15. Nikodemus blev nu anvist troens vei for å bli delaktig i denne så store frelse. Joh. 3, 16. Hebr. 2, 3.