Hebreerbrevet 2. kap.

Brevet til Hebreerne.

V. 1. Derfor må vi så meget mere gi akt på det vi har hørt, forat vi ikke skal drive bort derfra.

Et fartøi driver når kuling og storm setter inn og ankret ikke har ordentlig bunnhold.

Guds ord er som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget, hvor Jesus gikk inn for oss som forløper. Hebr. 6, 19 og 20.

Det går an å drive bort fra det vi har hørt, men det er alltid skjebnesvangert.

Adam var den første som drev bort fra det han hadde hørt, og følgen blev fryktelig, hele jorden kom inn under forbannelsen.

Saul drev bort fra Herrens ord. Han fikk påbud om å slå Amalek og alt hvad hans var. Han skulde drepe både mann og kvinne, både barn og diebarn, både okse og får, både kamel og asen. 1. Sam. 15, 3. Men Saul sparte Amalekittenes konge og det beste og det næstbeste av småfeet og storfeet og lammene — alt som så godt ut, men alt det fe som var ringe og usselt, det slo han med bann.

Amalek hadde lagt sig iveien for Israel, da han drog op fra Egypten, derfor skulde Saul straffe ham, men han drev bort fra Herrens ord.

Hvor gjelder det ikke for en ordets forkynner å være tro mot Herrens ord, så han ikke gjør som Saul, som slo det ringe og usle, men sparte det som hadde anseelse og tok sig godt ut.

Samuel hadde fått ord fra Herren om Saul, og det lød så: Fordi du har forkastet Herrens ord, har han forkastet dig, så du ikke skal være konge.

Det Gud taler, er evig lov og evig frelse. Å drive bort fra hans ord er å drive inn i armene på Satan. Det blir dom og fortapelse; for Gud krever lydighet.

V. 2, 3 og 4. For dersom det ord som var talt ved engler, stod fast, og hver overtredelse og ulydighet fikk sin fortjente lønn, hvorledes skal da vi undfly om vi ikke akter så stor en frelse? — den som først blev forkynt ved Herren og derefter stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham, idet Gud vidnet med, både ved tegn og under og mangehånde kraftige gjerninger og utdeling av den Hellige Ånd efter sin vilje.

Herren og 2 engler åpenbarte sig for Abraham og sa: Jeg vil komme igjen til dig næste år, og da skal Sara, din hustru, ha en sønn. Og Herren så til Sara som han hadde sagt, og Herren gjorde med Sara som han hadde lovet. Sara blev fruktsommelig og fødte Abraham en sønn i hans alderdom på den fastsatte tid som Gud hadde talt til ham om. 1. Mos. 21, 1 og 2. Enda Sara som var høit oppe i årene, gjorde Gud dette under. Det han hadde talt ved Herren og englene, stod fast. Likeså stod det fast hvad Gud talte om Sodoma og Gomorra. Gud lot det regne svovel og ild — fra Herren, fra himmelen — ned over Sodoma og Gomorra. 1. Mos. 19, 24.

Således vil også alle Jesu ord stå fast, og vi vil ikke kunne undfly, om vi forakter denne store frelse.

V. 5 og 6. For det var ikke under engler han la den kommende verden, som vi taler om.

Men en har på et sted vidnet så: Hvad er et menneske, at du kommer ham ihu, eller et menneskes sønn, at du akter på ham?

David sier i 8. salme: «Når jeg ser din himmel, dine fingrers gjerning, månen og stjernene, som du har gjort, hvad er da et menneske at du kommer ham ihu, og et menneskebarn, at du ser til ham!

Og du gjorde ham lite ringere enn Gud, og med ære og herlighet kronte du ham. Du gjorde ham til hersker over dine henders gjerninger, alt la du under hans føtter, får og okser, alle tilsammen, ja også markens dyr, himmelens fugler og havets fisker, alt som ferdes på havenes stier.

Herre, vår Herre, hvor herlig ditt navn er over all jorden!»

Alt blir lagt under Menneskesønnen. Og lider vi med ham, da skal også vi herliggjøres med ham; for vi er jo lemmer på hans legeme — ikke bare på hans jordiske legeme i lidelser, men også på hans herlighets legeme, hvis vi er trofaste og holder ut. Kol. 1, 22 og 23.

Den tilkommende verden blir ikke lagt under engler. Men når han atter fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbede ham. Hebr. 1, 6.

V. 7, 8 og 9. Du gjorde ham lite ringere enn englene; med herlighet og ære kronte du ham, og satte ham over dine henders gjerninger.

Alle ting la du under hans føtter. For idet han underla ham alle ting, undtok han intet som ikke er ham underlagt; men nu ser vi ennu ikke at alle ting er ham underlagt.

Men den som var gjort lite ringere enn englene, Jesus, ham ser vi, fordi han led døden, kronet med herlighet og ære, forat han ved Guds nåde skulde smake døden for alle.

Det var fordi Jesus led døden for alle, at han blev høit ophøiet over alle. Det var ingen almindelig død Jesus døde. Det var selvlivets død, egenviljens død, døden over livet i denne verden. Det var syndens død, Satans makts død. Og hvad tilveiebragte han: Guds vilje gjennemført i kjød og blod. Liv og uforkrenkelighet. Seier over synd, død og all Satans makt, opstandelseskraft og ophøielse over all makt og myndighet og ethvert navn som nevnes både i denne verden og den tilkommende. Kol. 1, 15—20. Fil. 2, 9—11. Ef. 1, 19—23. Og Gud satte ham over alt dette til hode for menigheten.

V. 10. For det sømmet sig for ham for hvis skyld alle ting er til, og ved hvem alle ting er til, da han førte mange barn til herlighet, gjennem lidelser å fullende deres frelses høvding.

Gud så at noget mindre kunde ikke gjøre det. Skulde mange barn føres til herlighet gjennem og ved lidelser, da måtte også førstemann av mange brødre, vår frelses høvding, føres samme vei. Alle ting er jo skapt ved ham og til ham, derfor måtte han også gå dypest av alle inn i lidelsene for derved å krones som herlighetens herre. Han overgår jo all erkjennelse. Det sømmet sig for Gud å gjøre det på denne måte, eftersom han for vår skyld hadde gitt avkall på sin himmelske herlighet.