Det største mesterverk på jorden!

Det største mesterverk på jorden!

Det var en gang en keiser som hadde en edel trang i sitt hjerte. Han vilde fremelske harmoni og enhet mellem innbyggerne. Da det ikke lyktes, blev han i den grad bedrøvet og opgitt i sitt hjerte, at han forlot sin trone og sitt rike. Han nedsatte sig utenlands, og siden han ikke kunde få menneskene til å stemme overens, fant han på å sysselsette sig med å få en rekke klokker til å gå likt, men heller ikke dette vilde lykkes. —

Det var nok en svær opgave denne keiser hadde gitt sig i kast med, den største som finnes, den å få menneskene til å bli enige. Han er nok ikke alene om å ha opgitt dette. Næsten alle som har forsøkt på dette, er blitt enige — og det temmelig snart også — om at den opgaven er uløselig. Ikke engang ved kristendommens makt kunde den løses, mente man. Men opgaven er allikevel løselig, d.v.s. for deres vedkommende som vil miste alt i denne verden forat det skal kunne lykkes, for dem som elsker Gud over alle ting, for dem som elsker Gud alene. —

For en uhyggelig mengde kiv og splid og spetakkel det er i denne verden! For en uhyggelig mengde partier! Dette bedrøver, piner og plager alle sjeler som har et edelt sinnelag; for de elsker enhet og harmoni, fred og kjærlighet. Ja, disse ofrer gjerne de mindre verdier for de større verdiers skyld. Hvad hindrer enheten? Penger, ære, makt, velvære og egne meninger (selvklokskap)! Opgi dette, så inntreder enheten av sig selv! Hvad hindrer? Synden! Opgi den, så ophører dermed alt som utelukker enheten. Kan dette opgis? å, selvfølgelig! Hvad tretter menneskene om? Om en flis, en klut, en sitteplass, en blyant, en papirlapp, et nøtteskall, nogen bokstaver, om hvem som er den klokeste eller den største, om hvem som skal være leder (hvem som skal få den store ære å si: «la oss be til Gud.»), om noe forkrenkelig arvegods, om lønninger o.s.v. Hvad er det av dette som ikke kan opgis?

Man tretter f. eks. om hvilket jordstykke som bør brukes til potetavling. Det kunde avles ½ tønne poteter mere på det ene stykke enn på det andre, mener den ene. Dette kan jo være tvilsomt. Men la gå med at det er slik. Av den grunn tretter mann og kone i ½ døgn. Deres barn blir oprevne i sine hjerter, de uomvendte folk i leiligheten ved siden av hører det og mister troen på at det er noe kraft i kristendommen, og vennene merker det på møtet om kvelden, og blir hemmet i sin tro og frimodighet.

Regnestykket blir da følgende: Hvad er mest verdt, enten 4 tønner poteter + enhet, fred, kjærlighet, god virkning på barna, naboene og vennene + innvunnet tid til bønn og annet arbeid, — eller 4½ tønne poteter + uenighet, trette, ukjærlighet, vrede, bitterhet + nedbrytelse av troen og tilliten og andre goder hos egne barn, naboer og venner + tap av arbeidstid og arbeidskrefter? Kan du ved å anstrenge dig til det yderste makte å løse opgaven? Kan du greie å rette dig efter det riktige svar? Er opgaven løselig???

Fred, miskunn, kjærlighet og husvalelse kommer sikkert over alle dem som går frem efter denne rettesnor.

Jeg skal i all beskjedenhet få lov å antyde hvad man blandt annet risikerer ved ikke å gå frem efter denne rettesnor. Hvis man på et sted kalte sig f. eks. pinsevenner, og det jevnlig var uenighet og trette blandt dem, vilde man derved risikere at stedets befolkning kom til å tilføie et lite bokstav i navnet, slik at det blandt dem kom til å hete pinse-uvenner. Og hvis deres lokale het «Betel,» kunde det bli slik, at når man hørte nogen trette, så brukte man å si at de trettet akkurat som på «Betel.»

Gud hjelpe oss alle til å undgå å gjøre oss berettiget til et sådant skussmål, men heller gi rum for andre skussmål: «Se, hvor de elsker hverandre! De har sin styrke i sin enhet.» «De henger sammen akkurat som erter på et ris.» «Vi kan næsten ikke øine hverken ledere eller ledelse, men det går som av sig selv alt sammen.» «Aldri har jeg hørt det har vært noe uenighet der.»

Alle dem som vil styrkes til dette, vil jeg anbefale å lese tilsynsmannen Ignatius’ syv brever, som han skrev like før han led martyrdøden. Det mest fremtredende og iøinefallende punkt i alle disse brever, som han altså skrev med sitt endeligt for øie, er hvad han skriver om de troendes enhet. Hans uttalelser er enestående! Vakre, alvorlige og strenge!

Det største mesterverk — det største under — på jorden, det er nok å få mennesker — som av naturen, av karakter, smak og vane, er høist ulike — til å stemme ganske overens i ånd og sinn, i mening og tale. 1. Kor. 1, 10—13. Og det går altså an! Det kan skje! Ja, hvad mere er, vi formanes jo til det, det skal skje! Ja, sannelig, det er allerede i nogen utstrekning fullbyrdet iblandt oss! Lovet være Gud! Må det snart bli helt gjennemført, over hele linjen!!!

«Enheten være den ypperste gjenstand for din omhu,» skriver Ignatius til Polykarp som var tilsynsmann for menigheten i Smyrna, den menighet som det skrives til i Åp. 2, 8—11. Splid, kiv, tvedrakt, trette, stridigheter og partier er noe fryktelig noe, noe fordervelig noe, noe forvirrende, nedbrytende og drepende noe! Ja, sier Paulus, Gal. 5, 19—21, de som gjør sådant, skal ikke arve Guds rike. De blir altså utenfor. «Hvor der er avind og trettesyke,» sier Jakob, «der er urede og alt det som ondt er.» Derfor var nok Ignatius’ formaning til Polykarp på sin plass. Han visste nok hvad han skrev, og hvorledes han skulde forme det, like før han skulde opslukes av de vilde dyr i Rom!

Når de eldre i en forsamling er uenige og tretter, og river ned på hverandre, da kommer dette av deres syndige lyster som fører krig i deres lemmer, Jak. 4, 1 (det nytter ikke å komme med nogen annen smukk forklaring); og da forsynder de sig blodig, især mot de unge og nye i forsamlingen. De er da med på å skade eller ødelegge disse. Og selv om de unge ved Guds nåde kommer uskadt gjennem denne de eldres nedrighet, så har de eldre allikevel for sitt vedkommende så å si gjort sig skyldig i mord. De har vist en forskrekkelig hjerteløshet og tankeløshet, bare for tom æres skyld. Gal. 5, 26. Man burde da gå bort i en krok og skamme sig som en hund, og legge sig flat på bakken eller på gulvet. For man har da unektelig vist at man har større lyst til tom ære, enn til sjelenes frelse.

Hvem kan regne ut dette regnestykke? Hvad er mest verd, enten å sitte på det lokale som jeg mener vi ikke burde bruke, full av fred og glede, kraft og frimodighet, i skjønn enighet og harmoni, med alle sjelene i full trivsel — eller å sitte på det lokale som jeg mener at vi absolutt burde benytte, og trette og gi hverandre stikk-piller, med ufred, avind og trettekjærhet i hjertet, og med nogen av vennene fraværende fra møtene fordi de ikke orker å være tilstede og høre på all denne elendigheten, og andre — især de unge — sittende der nedtrykte, spørgende, tvilende og bundne, så de ikke orker hverken be eller vidne, og dernæst med den følge at det hele blir publisert for alt folket så forsamlingen mister tilliten for lengere tid fremover?

Hvad er best, enten å følge et mindre godt forslag og være enige og salige, eller å følge det klokeste forslag og så ete hverandre op p. gr. a. avind og trettesyke?

«Visdommen» nedenfra driver en til å trette så busten fyker om hvad som er det klokeste. Visdommen ovenfra ofrer de mindre verdier for de større, og går heller med på et dårligere forslag med fred og enighet, enn på det beste forslag med trette og uenighet. Eller sagt m.a.o.: den ser at det i første omgang dårligere forslag alt i alt allikevel blir det beste forslag. «Visdommen» nedenfra er stiv, sta og ubøielig, mens den ovenfra er lettbevegelig og smidig. Så meget som sjelen er uttømt, så bevegelig, bøielig og føielig er man.

Man må elske og høiakte enheten, så man setter adskillige ting tilside for dens skyld. Man må lære å gi den sin rette verdi. —