Vandre i Ånden

Vandre i Ånden.

Det er troesstyrkende og håpefullt å legge merke til den veldige forgjettelse som er knyttet til befalingen: «Vandre i Ånden.» Da blir ikke kjødets begjæring fullbyrdet. Ikke i nogen ting, og ikke så lenge vi lever. Er det mulig? og er det vanskelig? er spørsmål som øieblikkelig melder sig. Ja, sier Guds ord, er I villige og hører, skal I ete landets gode ting. (Es. 1, 19.) Og trang er veien, og få er de som finner den. (Matt. 7, 14.)

Kjød og Ånd står hverandre imot, derfor vil kjødet avfeie en sådan tanke med engang og fortelle oss at det ikke nytter. Derfor må vi med saktmodighet ta imot det ord som er innplantet i oss, og som er mektig til å frelse våre sjele. Det er en god begynnelse når ordet er innplantet i et hjerte; men det tar sin tid inntil frukten kommer frem. Inntil da må ordet tages imot, atter og atter med saktmodighet. Ellers vil selv den herligste forgjettelse bli til ingen nytte.

Likesom med Israel, ordet som de hørte, blev dem til ingen nytte, fordi det ikke ved troen smeltet i deres hjerter. Men har ordet fått rum i vårt hjerte, har vi latt det få tid på sig, så røttene har fått tak ved de rinnende vannstrømme, og fruktene begynt å komme til syne oventil, da er vi urokkelige. Salige er alle sådanne, de skal ikke sørge i tørkens år, og ikke late av å bære frukt, og aldri fullbyrde kjødets begjæring.