Ærens kar - vanærens kar

Ærens kar — Vanærens kar.

Men i et stort hus er det ikke bare kar av gull og sølv, men også kar av tre og ler, og nogen til ære, andre til vanære. Holder da nogen sig ren fra disse, da vil han være et kar til ære, helliget, nyttig for husbonden, rede til all god gjerning. 2. Tim. 2, 20—21.

Guds husholdning er stor. Han styrer og ordner så alt og alle tilslutt blir hans navn til pris. Han har mange kar; for han har mange forskjellige gjerninger å utføre. Han opreiste en Farao for å forherlige sitt navn på ham. Farao var et kar til vanære. Det var ingen god gjerning han blev brukt til; men all hans gjenstridighet og hovmot blev allikevel til forherligelse av Guds navn. Holder da nogen sig ren fra disse vanærens kar, blir han et kar til ære, nyttig for husbonden til all god gjerning.

Moses gikk ut fra Farao. Han vilde holde sig ren fra det vanærens kar, og han blev et kar til ære. Det han fikk å utføre, var gode gjerninger. Vi er også kalt til å være ærens kar, nyttige til all god gjerning. Derfor må vi holde oss rene fra alle som gjør ondt og vandrer usømmelig. Vi kan aldri ha samfund med slike vanærens kar og så være nyttige til all god gjerning. Vi må være utskilt, helliget, om Gud skal kunne bruke oss til velsignelse.

Da Saul forfulgte David, kom de i en og samme hule. Davids menn vilde at han skulde slå Saul ihjel; men David sparte Saul og sa til ham: «Herren skal dømme mellem dig og mig, og Herren skal hevne mig på dig, men min hånd skal ikke ramme dig; det er som det gamle ordsprog sier: Fra ugudelige utgår ugudelighet. Men min hånd skal ikke ramme dig.» 1. Sam. 24, 13—14.

David var et ærens kar. Han vilde ikke utføre en ond gjerning; det hadde Gud nok av vanærens kar til å gjøre. David hadde et høiere kall enn å forbanne og ødelegge.

Hevn eder ikke selv, mine elskede, men gi vreden rum! for det er skrevet: Mig hører hevnen til, jeg vil gjengjelde, sier Herren. Rom. 12, 19.

Er vi ærens kar, må vi ikke la oss bruke til det som vanærens kar skal brukes til. David blev satt på prøve her, og han stod, slik at han fortsettende kunde brukes til å opbygge Herrens arv. Her blir også vi ofte satt på prøve, og mange er de som besudler sig med så onde gjerninger at de ikke mer kan brukes til gode gjerninger. Vi er kalt til å velsigne og ikke forbanne. Vi skal ikke hevne oss selv. Gud har nok av vanærens kar til den gjerning. Fra ugudelige utgår ugudelighet, og alle ting tjener dem til gode som elsker Gud.

Og jeg gikk ned til pottemakerens hus, og se, han gjorde sitt arbeide på hjulet; og når det kar han gjorde, blev fordervet, som det kan gå med leret i pottemakerens hånd, så gjorde han det om til et annet kar, slik som han vilde ha det. Jer. 18, 3—4.

Slik går det nok med mange som Gud arbeider med. De blir ikke det ærens kar Gud har kalt dem til. På prøvens dag brister det, og slike brist kan man aldri få helet eller gjenoprettet. Gud må lage et ringere kar.

Saul var kalt til et ærens kar, og han blev satt på prøve, men brast. Han skulde føre krig med Filisterne; men Samuel hadde gitt ham beskjed om å vente til han kom og ofret. Saul ventet så lenge folket var hos ham, men da de forlot ham, blev han bange og ofret selv. Da han var ferdig med å ofre, kom Samuel, og han sa til Saul: Fordi du ikke har holdt hvad Herren bød dig, skal ditt kongedømme ikke stå fast; men Herren har opsøkt sig en mann efter sitt hjerte til fyrste over sitt folk. 1. Sam. 13, 8—14.

Dette var en trosprøve for Saul. Gud vilde bevise menneskene, ved Saul, sin kraft til å frelse, men karet brast. Da folket forlot ham, blev han bange. Han blev gjort til et ringere kar, men han brast igjen i krigen med Amalekittene. 1. Sam. 15, 22—28. Slik gikk det med Saul inntil han blev et vanærens kar.

Det som Gud kaller oss til idag, er å tro på ham alene. Han vil bevise den vantro verden, ved oss, at han er mektig til å frelse. Men når vi ikke tror lenger enn vi kan forstå, blir vi intet bevis for verden. Men når alle støtter og forhåpninger brister, og vi ingen utvei ser, men allikevel er frimodige og forkynner Herren som vår hjelper, da kan Gud åpenbare sig ved oss for menneskene og gjøre det umulige mulig, til stor forundring og skam for de vantro.

I denne trosprøve er det nok blitt mange knekkede kar. De har vel holdt ut til siste håp og støtte brast, men da brast også troen. De fant utløsning på menneskelig vis, slik som alle kunde forstå, og Gud kom ikke tilsyne.

Josef blev et ærens kar. Han kom i mange svære prøver, men han holdt. Vi kan se i hans liv hvorledes Gud kom tilsyne i alt. Når alt det synlige brast, og den menneskelige beregning slo feil, da trodde Josef, og Guds kraft blev åpenbart både for hans hjem og hele Egypten.

Å tro er det samme som å sette livet til. Da slukkes alle lys, og det blir mørkt for den menneskelige forstand. Dersom man da ikke unddrar sig, men setter livet til og går inn i det mørke, da kommer Gud tilsyne. For han er den som bød at lys skulde skinne frem av mørke. Ved tro skjønner vi. Vi må først bli dårer for å bli vise. Gud blander sig ikke med menneskene, eller sine tanker med våre tanker. For da vilde vi si: Min egen hånd har frelst mig. Dom. 7, 2—9.

Det lys Gud tender i mørke, skal aldri utslukkes. Det jeg ved tro skjønner, er den visdom som er ovenfra. Ved tro fikk de gamle godt vidnesbyrd. Det vidnesbyrd skal aldri dø. Vår prøvede tro, som er mere kostelig enn det forgjengelige gull, skal være til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse. 1. Pet. 1, 7.

Vi er utvalgte til å bli rike i troen. Jak. 2, 5. På denne vei blir vi ærens kar, nyttige til all god gjerning.

Må da Gud få hjelpe enhver av oss, så vi blir det ærens kar som han har bestemt oss til. Må Gud få føre oss slik at han kommer tilsyne i vårt liv, og vi blir det vidnesbyrd for den vantro verden som han har kalt oss til.