Budet gir liv

Budet gir liv.

Den som holder budet, holder sig selv i live. Ordsp. 19, 16. Det er noget å legge sig på hjerte for enhver som vil leve evindelig. Liv er en følge av bud. Han bød, og det stod der. Skal vi gripe det evige liv, så må vi gripe enhver anledning som gives oss til å holde hans bud. De strekker sig såre vidt, Sal. 119, 96, men er ikke tunge. 1. Joh. 5, 3. En mann spurte Jesus hvad godt han skulde gjøre for å få evig liv, og fikk til svar at han måtte holde budene. På denne måte er det at vi fremdeles griper det evige liv og får det blivende i oss. Budet skal holdes ulastelig og rent og helt til dets endemål, som er kjærlighet av et rent hjerte og en god samvittighet og en uskrømtet tro. Slike velsignede frukter får den som holder Guds bud. Når vi ved troen på syndernes forlatelse har fått fred med Gud, da er det vi kan begynne å holde budet, så den nye skapning i oss kan holdes i live. Budet gir liv, men for å få tak i det liv budene gir, så må de holdes nøie, og helt inntil dets endemål, som er kjærlighet. Da har vi gull som er glødet i ild, og som holder på prøvens dag, den som åpenbares med ild. Men alle sløve og likegyldige holder ikke hans bud, derfor skal de også miste sitt liv. Er vi brennende i vår ånd og tjener Herren med glede, da vet vi at vi holder hans bud og gjør det som er ham til behag. 1. Joh. 3, 22. La oss ikke bedra oss selv, men holde hans bud, for de er evig liv. Joh. 12, 50.