Hebreerbrevet 3. kap.

Brevet til Hebreerne.

V. 7—11. Derfor, som den Hellig-Ånd sier: Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen o.s.v.

Guds røst fører oss inn i landet som flyter med melk og honning. Idag om vi hører hans røst, kan vi gå inn ved tro. Nu går vi ikke inn i et jordisk Kanan, men i et himmelsk. Det jordiske Kanan var fullt av fiender. Speiderne kom tilbake og kunde fortelle at amalekittene bor i sydlandet, og hetittene og jebusittene og amorittene bor i fjellbygdene, og kananittene bor ute ved havet og langs med Jordan. 4. mos. 13, 29.

Mot alle disse fiendtlige folkeslag hadde Herren sagt: Så skal du da vite, at Herren din Gud, han som går frem foran dig som en fortærende ild, han skal ødelegge dem, og han skal ydmyke dem for dig, så du skal drive dem bort og tilintetgjøre dem i en hast, således som Herren har sagt til dig. 5. mos. 9, 1—4. 3. mos. 18, 25.

Men folket knurret og vilde stene Josva og Kaleb. For de menn som hadde været med og speidet landet, talte ille om det blandt Israels barn og sa: Vi makter ikke å dra op mot det folk; for det er sterkere enn vi. Alle de vi så der, var høivoksne folk. Og der så vi kjempene, Anaks barn av kjempeætten, og mot dem var vi i våre egne øine som gresshopper, og det syntes også de at vi var.

Disse fiender var alle tilhope forbannet, så Israel lett hadde kunnet slå dem, men de var vantro og trodde ikke Herren, enda de hadde sett hans store gjerninger hele veien fra Egypten.

Nu er turen kommet til oss. Idag om I hører hans røst! Vårt land er også fullt av fiender: utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, kiv, avind, vrede, stridigheter, tvedrakt, partier, misunnelse, mord, drikk, svir og annet slikt. Gal. 5, 19—21.

Alle disse fiender er forbannet, og Herren sier: Dra op imot dem og slå hver eneste en av dem ned for Herrens åsyn. Også i våre dager gråter folket og sier: Vi kan ikke, fiendene er for sterke. Og så stener de åndelig talt alle som ved tro vil gå inn. Men Herrens ed står ennu ved makt: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile. Hebr. 3, 11.

V. 12—13. Se til brødre, at det ikke i nogen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud, men forman hverandre hver dag, så lenge det heter idag, for at ikke nogen av eder skal forherdes ved syndens svik.

Jo, det passer utmerket: et ondt og vantro hjerte. Når tvedrakt, partier, misunnelse og havesyke har festet røtter i hjertedypet, og man ikke vil opgi det, da har man et ondt og vantro hjerte. Guds Ånds veiledning går rett imot disse fiender. Når man så dertil gråter over å skulle miste disse vederstyggelige ting, da blir det sant: Bedrøvelse efter verden føder død. Salig hver den som hører Guds røst og ikke forherder sig. Han vil gå inn til hvilen ved tro.

V. 14. For vi har fått del med Kristus, såfremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden.

Kristus kom i kjød og optok kampen mot egenviljen som var i kjødet. Han seiret i kraft av en evig ånd, den ånd han fra fødselen av hadde mottatt av sin himmelske Far. Nu har vi fått den samme ånd som Kristus, og seirer vi slik som han seiret, da får vi del med ham både i lidelse og herlighet. Men betingelsen er at vi holder fast ved troens fulle visshet inntil enden.

V. 17—19. Og hvem var det han harmedes på i firti år? Var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen? Og om hvem var det han svor at de ikke skulde komme inn til hans hvile, uten om dem som ikke hadde villet tro?

Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunde komme inn.

Alt dette er skrevet oss til forbilleder. Ved tro går vi inn til hvilen. Men ved vantro har Gud svoret at ingen skal komme inn til hans hvile.

Israel var frelst fra Egypten og Farao. Det motsvarer vår frelse fra Satans makt og verden. Men allikevel hadde Gud ikke behag i de fleste av dem på grunn av vantro. De kristne idag går som regel også rundt i ørkenen uten å komme til troens hvile. Gud harmes på slik vantro. Når veien er banet gjennem forhenget, hans kjød, da er det sørgelig at så få vandrer på denne velsignede vei. Det bringer Gud til harme, som rimelig er. Han byder oss å gå inn i landet og overvinne vrede, hissighet, ondskap, baktalelse, havesyke, misunnelse, hor, partier osv., og så ligger man under for de fleste av disse kjødets gjerninger. Det gir ikke hvile, tvert om gir det dårlig samvittighet og uro av alle slags. Drep disse fiender, da får du fred for dem. Knus deres spede barn mot «Klippen», så får du hvile.