Oversprengningens blod

Oversprengningens blod.

Ved Jesu Kristi fullbragte verk møttes den indre og den ytre tilintetgjørelse av synden. Den gamle pakts yppersteprestelige tjeneste avløstes av den nytestamentlige. I samme stund som man ved en trosakt avdør fra loven, ved Kristi legeme, Rom. 7, 4, trer Kristus frem for oss som vår yppersteprest. Han er dertil innsatt av Gud, ti han har fått noe å frembære. Hebr. 5, 10. 3, 2. 8, 3.

Han skulde nu gjøre det som Moses ikke maktet, nemlig å midle oss frem til Faderens trone. Faderen bor i et lys hvortil ingen kan komme. 1. Tim. 6, 16. Det var således ikke nok at den ytre synd blev fjernet. 1. Kor. 6, 18. Også den indre synd måtte da bort. Moses stod maktesløs her. Det var ikke ham gitt å uttømme sin sjel for folket, og derved få sitt eget blod å frembære. Han var selv skrøpelighet underlagt, og trengte til å frembære offer for sine egne synder. Hebr. 7, 27. Tidens fylde var ennu ikke kommet, da ånden kunde forene sig med vann og blod, og sjelen derved hengis som offer. Derfor, da Moses skulde gjøre soning for folkets synder, så blev han av Gud påbudt å frembære dyreblod. Med dette blod holdt han blodsprengning. Hebr. 9, 19. 2. Mos. 24. Den gamle pakts blod kunde hellige ved blodsprengningens akt, Hebr. 9, 13, men man kunde ikke opnå en evig forløsning fra synden i dette blod. Ti dette blod hadde ikke beseiret egenviljen.

Derfor måtte presten stå daglig og gjøre tjeneste, og bære mange ganger frem de samme ofre, som dog aldri kunde bortta synder. Hebr. 10, 11. Denne pakt maktet således ikke å gjøre noen fullkommen efter samvittigheten. Den blev som «bare» å regne, mot den nye pakts tjeneste. Hebr. 9, 10.

I Jesus Kristus derimot, blev sjelen hengitt som offer. Es. 53, 10. 12. Han fikk alt sitt blod inn i helligdommen. Derved fikk han noe å frembære og blev derfor gjort til den nye pakts yppersteprest. Denne yppersteprestelige tjeneste forrettes innen legemet og gjelder således den annen lov i lemmerne. For således å delaktiggjøres i Jesu blods rensende kraft, må man ved en trosakt frigjøres fra syndens og dødens lov og begynne en vandring i lyset. Rom. 8, 3. 1. Joh. 1, 7. Her kommer man til mellemmannen for en ny pakt, til oversprengningens blod. Hebr. 12, 24. Nu skriver han sine bud og lover i vårt hjerte og sinn. Hebr. 10, 16. Når nu budet kommer, så medgir vi at vi til dags dato, i vår uoplyste tilstand, har handlet herimot. Men nu ønsker vi at det skal være slutt. Da trer Kristus frem som mellemmann og holder blodsprengning. Vi helliges nu ved hans blod på dette punkt.

Så langt rakk også den gamle pakts blod når det gjaldt synden utenfor legemet. Men nu kommer det veldige ved Jesu yppersteprestelige tjeneste. Gud være takk. Han fører oss ikke alene til helligelse punkt for punkt, ved blodsprengningens akt, men gir tillike mulighet for en evig forløsning fra synden i dette blod. Hebr. 9, 14.

Delaktiggjørelse i denne renselse forutsetter nu lidelse i kjødet. Ti efter blodsprengningens akt står nu igjen å få kroppen med på å gjøre efter budet. Her skal vi så gjøre motstand imot synden like inntil blodet. Hebr. 12, 4. Ti vårt mål er nu frelsen i hans blod, hvorved vi delaktiggjøres i guddommelig natur, blir fullkommet til ett med Faderen og Sønnen. Joh. 17, 23. Hvilken dyrebar frelse.

Når det gjelder blodsprengningens akt, så er Jesus vår miskunnelige og trofaste yppersteprest for Gud til å gjøre soning. Hebr. 2, 17. Så langt rakk også den gamle pakts yppersteprest når det gjaldt tjenesten utenfor legemet. Hebr. 5, 1—2. Men om Jesus Kristus sies det noe langt større: «For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.» Hebr. 2, 18. Ti på det stykke som ligger mellem blodsprengningens akt og til det å få kroppen med på å gjøre efter budet, er man gjenstand for fristelse.

Men hvilken trøst at nettop her er Jesus blitt prøvet. Hold derfor ut like inntil blodet. Når så døden inntrer, punkt for punkt, kommer man inn til frelsen i hans blod, og fristes ikke lenger på de punkter, såfremt man fastholder dette i troen. Ti sålangt ofret er fortært av Guds ild, er man nu blitt ett med denne ild. Satan finner intet å gjøre der. Han finner tilknytning kun på de felter hvor man ennu ikke har lidt ut i kjødet. «Salig er den mann som holder ut i fristelse, for når han har stått sin prøve, skal han få livsens krone» —. Jak. 1, 12.

Denne frelse var blitt veldig for Peter. Det ser vi av hans ord i sitt brevs hilsningsønske: «Peter, Jesu Kristi apostel — efter Gud Faders forutviten, i åndens helliggjørelse, til lydighet og oversprengning med Jesu Kristi blod». 1. Pet. 1, 1. Gud være evig takk for den nye pakts yppersteprestelige tjeneste. La oss derfor med frimodighet i Jesu blod gå inn i helligdommen. Hebr. 10, 19. Hvilke muligheter der ligger foran oss. Han har jo båret alt sitt blod inn i helligdommen og kan møte dig med helligelse og evig forløsning på ethvert punkt, ja om så var, for hele den første Adam i dig.

Vi skjønner hvilket mål Paulus hadde for øie når han sier: «Om jeg dog kan vinne frem til opstandelsen fra de døde.» Fil. 3, 11. Det er som han vilde si: «Om jeg kunde få gjort nytte av blodsprengningen til det ytterste, til det siste punkt, og ved lidelse i kjødet frelses i dette blod på alle punkter. Når det var hans mål, skjønner vi at han søkte å benytte sin tid vel. «Men ett gjør jeg: idet jeg glemmer det som er bak, strekker jeg mig ut efter det som er foran —» v. 14. Han hadde ikke tid til å dvele ved de punkter hvor den himmelske yppersteprest allerede hadde holdt blodsprengning, og hvor han tillike, ved lidelse i kjødet hadde opnådd evig forløsning fra synden.

Han så hvilket bunnløst hav av muligheter der lå foran ham til enn mer å delaktiggjøres i guddommelig natur. Hele Guds attrå er å føre oss inn i dette blod, fullkommengjøre den enkelte til tjenestegjerning, til Kristi legemes opbyggelse. Efes. 4, 12. Dette veldige arbeide utfører han nu i den levende Guds menighet. Gud være lovet.