Leve og herske

Leve og herske.

Skal vi holde ved i synden, forat nåden kan bli dess større? Langt derifra! Rom. 6, 1—2.

Meningen er at vi skal herske over synden, og ikke den over oss. Jesus kom for å gjøre ende på djevelens gjerninger, og synd er ikke i ham. Men saken er, at vi må søke hjelp i betimelig tid. I har ikke, fordi I ikke beder. Vi må leve et bønneliv for å kunne seire. Uten bønn blir man hård og stivsinnet. Guds vilje fører til helliggjørelse og seier. Enhver fristes når han drages og lokkes av sin egen lyst. I Guds Ånds kraft skal vi stå denne dragelse og lokkelse imot. Da lider vi i kjødet og seirer over synden. Der blir ingen undfangelse i sinnet, og der blir ikke født synd. Læren om synd og nåde slik som den blir lært og forstått, fører inn i et træleliv. Men Kristus er ikke kommet for å gi oss en trældoms ånd til frykt. Han gir oss en sønnlig utkårelses ånd i hvilken vi roper «Abba Fader!» Den som gjør synd, er syndens træl, men hver den som gjør rettferdighet, er født av Gud.

De som får nådens og rettferdsgavens overvettes rikdom, skal så meget mere leve og herske ved den ene Jesus Kristus. Rom. 5, 17. Den som blir i ham, synder ikke. Å bli i ham vil si å bli i hans legeme, som er menigheten. Dette er den eneste menighet, vår menighet, og den skal vi aldri forlate. De som tilhører denne menighet, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjær. Ikke alle som går på våre møter, har et seirende liv, men alle de som seirer, lever Kristuslivet i ånden og har korsfestet alle dets lyster. Disse lever og hersker ved den ene. Når de i sitt liv kan herske over sig selv, så vil de også i evigheten bli gjort dyktig til å herske med Kristus. Synden ligger i legemet (det dødens legeme). Derfor blir legemet dødt p.gr. av synd, når Kristus lever og hersker i oss. Ledelsen kommer fra vårt hode, Kristus. Men hos den ugudelige kommer ledelsen fra de lyster som ligger i legemet. Og just derved forderver man sig. For all synd i verden kommer fra lystene i legemet. Av samme grunn holdt Paulus sitt legeme i trældom, han undertvang det. På den måte fikk Guds Ånd ledelsen i hans liv.

La derfor ikke synden herske i eders dødelige legeme, så I lyder dets lyster. By heller ikke eders lemmer frem for synden som urettferdighets våben, men by eder frem for Gud som de som av døde er blitt levende, og eders lemmer som rettferdighets våben for Gud. Rom. 6, 12—13.

Kristuslivet er skapt til å leve og herske. Derfor må vi ved tro i Åndens kraft holde synden under fot. Derved får vi også Satan og onde åndsmakter under fot. Ved å leve dette liv settes vi istand til å kunne si som Paulus: Efterfølg mig, som jeg efterfølger Kristus.

Israels konger levet et lykkelig og herlig liv sålenge de vandret i Guds lover. Likeså hele folket. Deres fiender holdt sig på frastand. Men aldri såsnart de begynte å dyrke avguder, kom folkets fiender snikende fra alle kanter og det endte med bortførelse og straffedommer av alle slags. Veiene til Sion sørget, fordi ingen kom til festene. Motstanderne blev folkets herrer. Fra Sions datter svant all hennes prakt. Jerusalem sank på underlig vis. Ingen trøstet henne. Fienden rakte sin hånd ut efter alle hennes kostelige ting, og hedningene kom inn i hennes helligdom. Klages. 1. kap.

Slik går det hver enkelt sjel og hver menighet som avviker fra Herren. Det hjelper ikke om man tidligere i sitt liv er blitt velsignet av Herren. Den dag man synder, synker man på underlig vis.

Derfor må hver enkel person og hver enkel menighet si med Esaias:

For Sions skyld vil jeg ikke tie, og for Jerusalems skyld vil jeg ikke være stille, før dets rettferdighet går frem som en stråleglans, og dets frelse som et brennende bluss. Es. 62, 1.

Ut fra denne retningslinje vil vi alltid kunne leve og herske.