De tre vitner: Ånden, vannet og blodet

De tre vidner: Ånden, vannet og blodet.

Blodets vidnesbyrd.

Dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfund med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd. 1. Joh. 1, 7.

Hvilken synd blir vi renset for, når vi vandrer i lyset? Det kan umulig være bevisste kjødets gjerninger, Gal. 5, for de som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike. De vandrer i mørke og lar sig lede av mørkets fyrste. De som vandrer i lyset, må altså ha synd som skal renses bort ved Jesu blod. Dette kommer av at den nye og levende vei er banet gjennem forhenget, hans kjød. Hebr. 10, 19—20. Ved vandring i lyset holdes kjødet med dets lyster fast til korset. Vi lider døden efter kjødet som Jesus, og vi blir gjort levende efter ånden. Ved å stå synden imot like til blodet går vi inn i helligdommen. Dette er blodets vidnesbyrd, den indre renselse, helliggjørelse. Sjelen ligger i blodet, og når blodet blir uttømt ved troens lydighet, da blir også den 1. Adam uttømt, han som blev til en levende sjel. Dette skjedde også med vår forløper Jesus Kristus, han som uttømte sin sjel til døden og blev regnet blandt overtredere. Es. 53, 12. På denne måte blev Jesus Kristus til en levendegjørende Ånd. Og ved å lide døden med Jesus, vil den 2. Adam også levendegjøre vår menneskeånd. De som på denne måte dør og blir gjort levende med Kristus, får del med ham i den 1. opstandelse; for de er kjøpt fra jorden og fra menneskene til en førstegrøde for Gud og Lammet. Åp. 14. Under ofring av egenviljen blev Jesus dannet til yppersteprest. Gud gjorde ham dertil. Hebr. 3, 2. Jesus ofret sin vilje for Faderens vilje. Det samme skal vi gjøre. Det er dette som gjør oss til konger og prester for Gud. Fra Johannes, døperens dager forkynte Jesus «himlenes rike»: Ånd, vann og blod. Han var den første som bar dette rike innen i sig. Men fra pinsefestens dag blev det mange. Himlenes rike krever ofring av den 1. Adam: Den som mister sitt liv, han skal finne det. Herom er meget å si; det vil hver den forstå som hengir sig til å vandre efter Guds vilje i offerånden og i lyset.

Vannets vidnesbyrd.

Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. 1. Joh. 1, 9.

Denne hadde gjort synd. Han hadde vandret i mørke og gjort djevelens gjerninger. Det var noget helt annet med ham i samme kapitel v. 7. Han vandret i lyset og blev renset innvendig ved Jesu blod. Denne siste hadde synder på samvittigheten, ytre synder. All synd som et menneske kan gjøre, er utenfor legemet. 1. Kor. 6, 18. Han hadde synd utenfor legemet. Denne måtte renses bort med rent vann.

Johannes, døperen, kom for å døpe med vann til syndernes forlatelse, og han sier: I øgleunger, hvo viste eder å fly den kommende vrede. De fikk vannets vidnesbyrd. Og jeg må anta at de fleste kristne idag ikke vet av noen annen frelse enn Johannes dåp. D. v. s. syndernes forlatelse. For de har ikke gjort sig umak med å trenge sig inn i himlenes rike med makt. De er ikke kjøpt fra jorden og fra menneskene, tvert imot er de sterkt knyttet til sin slekt efter kjødet, til menneskene og til jorden. De har aldeles ikke stått synden imot like til blodet, og de vidner selv at de synder daglig og trenger daglig syndernes forlatelse. Og hvorav kommer det? Jo, ganske naturlig derav at de daglig ikke tar sitt kors op og følger ham, som hver dag tok sitt kors op.

Da Jesus døde, stakk en romersk soldat ham i siden med sitt sverd, og der rant ut vann og blod. Guds Ånd drev Jesus like inn i døden — efter kjødet. Her blev de tre vidner forenet til ett: Ånd, vann og blod. De fleste kristne kjenner kun til vannets vidnesbyrd, derfor ser apostelen Johannes det nødvendig å si: Han er den som kom med vann og blod, Jesus Kristus; ikke bare med vannet, men med vannet og blodet. 1. Joh. 5, 6.

Åndens vidnesbyrd.

Det første menneske, Adam, blev til en levende sjel; den siste Adam er blitt til en levendegjørende ånd. 1. Kor. 15, 45. Legg merke til: Er blitt til.

Nu heter det om Jesus at han uttømte sin sjel. Es. 53, 12. Han måtte da selvfølgelig ha hatt en sjel, likesom den første Adam. Sjel og ånd var bundet fast til legemet. Men nu var Jesus kommet til verden ikke for å gjøre sin vilje, den sjeliske, men Faderens vilje, den åndelige. Derved uttømte han sin sjel, og hans Ånd blev gjort levende. Det var denne levendegjorte Ånd han i dødsøieblikket overlot i sin Faders hender. Sjelen var da uttømt. Det er denne ånd som er sendt til jorden for å føre oss samme vei som Jesus selv gikk. Denne vei gjør oss levende efter ånden, og det sjeliske liv hengis i døden. På den måte blir vi himmelske vesener, kjøpt fra menneskene og fra jorden. Vi blir førstegrøden, og får som brud del i den 1. opstandelse.

Der er himmelske legemer og der er jordiske legemer; men en herlighet har de himmelske legemer, en annen de jordiske. 1. Kor. 15, 40. Jordiske legemer passer for de som bare har vannets vidnesbyrd, men himmelske legemer for de som har vannets, blodets og Åndens vidnesbyrd. Ånden selv vidner om dette.

Sådan som den jordiske var, så er og den jordiske, og sådan som den himmelske er, så skal og de himmelske være, og likesom vi har båret den jordiskes billede, så skal vi og bære den himmelskes billede, v. 48 og 49.

Vi må da slutte herav at Åndens, vannets og blodets vidnesbyrd berettiger oss i opstandelsen til å få himmelske legemer, mens vannets vidnesbyrd berettiger til å få jordiske legemer.