God tale

God tale.

Ved å tro hvad apostelen Paulus skriver i Ef. 4, 29 forstår vi at talen alene kan kalles god, når følgen blir til gagn for dem som hører derpå.

Som lærlinger (disipler) hater vi vårt eget liv, og det mest ørefallende i vår tale har vi korsfestet, såsom den plagsomme prekelyst og dermed lysten til tom ære. Dersom slike ting fremdeles får råde, da gjør vi bevisst synd og dømmes av loven som overtredere.

Så langt er kjødets gjerninger i tale åpenbare for oss, og vi forebygger bevisst det onde.

Men i vår iver under Guds Ords forkynnelse kan vi nok i farten gripe ord og sammenligninger som er usømmelige, og som tilhørerne hefter sig ved i den grad at deres tanker adspredes og kommer bort fra helhetsinntrykket. Dette blir ikke til gagn og opbyggelse. Vi må derfor beflitte oss på å holde oss efter rettesnoren som nevnt i Kol. 4, 6: «Eders tale være alltid tekkelig, krydret med salt.» Det lar sig gjøre å tale velbehagelig for Gud og tekkelig for mennesker. For meget salt i maten irriterer smaken. Lar jeg mig ikke vekke til eftertanke direkte ved sannhetens ånd, er der jo anledning til å bli rettledet ved Guds medarbeidere. Paulus skriver til Titus, 2, 7—8, at han skulde være et forbillede i sund og ulastelig tale. Budet gjør synden levende. Jeg har brukt uttrykk som jeg hater. Slutt med det! Erfaringen har bragt mig en dypere erkjennelse av sannheten i Jakobs ord, hvor overmåte vanskelig det er å styre tungen, og hvor lett det er å snuble i talen.

Av 1. Tim. 4, 12 fremgår at det gudsmenneske i ham allerede i ungdomsårene var nådd frem til manns modenhet og myndighetsaldersmålet for Kristi fylde, så den unge mann var med blandt Guds medarbeidere, som var fullkommengjort til tjenestegjerningen: å opbygge Kristi legeme. Ef. 4, 11—16. Han var et forbillede for de troende i tale som kunde opbygge og gagne. Dit var han kommet ved helhjertet, varm iver, elskende og erkjennende sannheten om sig selv, ydmykende sig under de andre med mere opøvede sanser i Herrens frykt, hørsom og villig, ja, takknemlig for apostlenes, profetenes, hyrdenes og lærernes bearbeidelse.

Må Gud styrke oss i all god tale. 2. Tess. 2, 13—17.