Jobs bok.

Kap. 15, v. 18 og 19. Hvad vise forkynner og ikke har fordulgt som mottatt fra sine fedre, hvem alene landet var gitt, og ingen fremmed var dratt igjennem deres midte.

Vise og kloke personer erkjenner Guds storhet og forkynner den, sa Jobs grusomme venn. Og du ønsker å være stille. Forstå dog at det er dem alene som besidder jorden. De har så hel besiddelse av sig selv at det kan sies at de bor alene i sig selv, og ingen fremmed er derinne. De er selv besiddere av sin egen bolig. — I taushet svarte den uskyldige sjel: Jeg forstår at det er så, at de vise og kloke helt eier sig selv; men de stakkels enfoldige sjele taper all besiddelse av sig selv, for at Gud alene kan bo der. De gir ham plassen og tar sig ivare for ikke å forstyrre denne rettmessige eiermann i hans herredømme.

V. 20, 22 og 23. En ugudelig (v. 22) han tror ikke at han skal komme tilbake fra mørket, og han er utsett til sverdet. Han vanker om efter brød, siende: Hvor er det å finne? Han vet at en mørkets dag er beredt ved hans side.

Det er en stor synd å si at et menneske er ugudelig, fordi det blir hårdt prøvet. O min Herre, hvis ikke du hadde innviet korset, og villig blitt regnet for en forbryter, hvor hårdt vilde det da ikke ha vært. Dog, det er nødvendig at korset som er det sikreste tegn på hellighet, blir betraktet som et bevis på at vedkommende er skyldig. Sådan ser de hovmodige og kjødelige på tingen. De forakter den smerte sjelen lider, når den ser sig forlatt og i mørke og ute av stand til å øine lyset. De tar det endog som et bevis på at den sjel er fortapt. Hvor blinde de er disse verdsligvise mennesker, som ikke skjønner at Gud tillater denne prøvelse, for å presse sjelen til selvopgivelse like til døden. Det vilde ikke være vanskelig å opgi sig selv i en stilling som man visste snart vilde ta ende, og som vilde erstattes med en større nådens fylde. Men å opgi sig selv til Gud i den mest smertefulle stilling, når man ikke øiner håp om utløsning derfra, det er en fullkommen selvopgivelse. Og dog er det denne opgivelse de såre kloke mennesker forakter. De betrakter det stadig som et bevis på forkastelse fra Gud, fordi disse rettferdighetens ofre møter forfølgelse og motstand på alle kanter, og fordi når de søker trøst og hjelp, finner de det ikke. De ser bare ødeleggelse og mørke på alle kanter. Det ser ut for dem som det er straff for synd de har begått, ennskjønt det kan være den største æresbevisning Gud kan skjenke dem, og det sikreste bevis på hans kjærlighet.