Selvlivet

Selvlivet.

Selvlivet, egoismen, egenviljen og kjødets vesen er ikke fra Gud, men av verden. Vi forstår sikkert alle, at alt dette tilhører det gamle menneske, og er Guds vilje imot. Skal vi da som kristne gjøre Guds vilje, hvad vi er kalt til, da må vi hengi alt dette i Kristi død, forat den nye skapning (Guds rike) kan komme frem og vokse. Vi forstår da at vi må ikke alene tro på Jesu død for oss, vi må også tro oss døde med ham, og derved efterfølge ham på den trange, men banede vei. Vi blir ikke alene forlikt med Gud ved hans sønns død, men frelses ved hans liv. Vi får herlig lys over at Jesus ved fordømmelse av synden i kjødet har tilveiebragt en død over alt kjød, og at det derved er gjort mulig for oss å opfylle lovens krav (gjøre Guds vilje) ved vandring i den samme ånd.

Vi har sett og trodd denne herlige frelse, denne forunderlige frelse, som er tilveiebragt for oss og i oss, og som gjør det mulig for oss å få del i guddommelig natur. Når vi nu har fått lys over alt dette herlige, da gjelder det for oss at vi virkelig i ånd og sannhet kommer til å leve dette liv, som vi ikke alene er kalt til, men også utvalgt til. Vi forstår at der skal ydmykhet til. Vi kan erkjenne sannheten om denne herlige frelse i Kristus og forstå at livet må leves, men skal det skje, da må vi i ånd og sannhet erkjenne sannheten om oss selv. Ja, ikke det alene, men elske enhver sannhet som sannhetens ånd avslører for mig. Det kan være vanskelig å komme dertil at man ser sin egen elendighet. Mange sier: Da jeg blev frelst, så jeg min elendighet, og selv om jeg feiler en gang imellem, så er alt så herlig. Jesus har gjort alt for mig. Andre sier: Før jeg blev åndsdøpt, så jeg min elendighet; men nu er det anderledes, «halleluja,» nu vandrer jeg i ånden. Det var godt om det var således; men sannheten er ofte den at det er elendighet alt sammen, og alle andre kan se det, kun ikke jeg selv. Man er blitt rik og fattes intet, og erkjenner ikke at man er blind, fattig, nøken og elendig. Åp. 3, 17. Jeg føler det som en guddommelig sannhet, at der kan gå mange år hen, før man blir «et elendig menneske.» Rom. 7, 24. La oss være villige til å bli blottet til dypet av vårt innvortes vesen (selvlivet), ikke tildekke eller forsvare oss, men erkjenne.

Må Gud gi oss salvede øine til å se vår egen elendighet. Da vil den sanne nød for oss selv og andre komme frem.

Måtte dette skje med mig.