Vokse til frelse.

Vi ser klart at ikke alt Guds folk vokser til frelse. Det er dog meningen at det skulde være så; det ser vi av 1. Pet. 2, 1—3. Apostelen formaner til å avlegge all ondskap, svik, hykleri, avind o. s. v. — Nu sier man at slike ting finnes da ikke hos den kristne. Peter skriver dog til de utvalgte efter Gud Faders forutviden, de var jo kristne. I 1, 3 står tillike at de var gjenfødte til et levende håp. De var altså virkelig frelste sjeler. Disse formaner han til å avlegge de nevnte synder; det er derfor sikkerlig likeså nødvendig nu, at de kristne formanes til å avlegge synd og til å lenges som nyfødte barn efter den åndelige uforfalskede melk, så de ved den kan vokse til frelse. Dette tror imidlertid mange er unødvendig; all sådan tale blir trældom for dem. Men når de sier så, må det ha sin grunn i at de aldri har hatt sinnelag til å avlegge synd; der har ingen lengsel vært efter den åndelige uforfalskede melk. Kjødet lever, man er bare blitt religiøs.

En predikant kunde f. eks. for en tid siden fortelle sine tilhørere at han ikke hadde vært fristet i ett år. — Ja, da må jo de enfoldige tilhørere straks tro, at de har for sig en hellig mann. — Tenk, ikke vært fristet i et helt år! Hvad var årsaken? — Der kunde være særlig to, enten var han stoppet op på veien, eller han måtte være så fullkommen at der intet ondt mer var tilbake som kunde friste ham. Det var det siste han selv mente. Slike trenger ikke å vokse til frelse, de har allerede vokset nok, de kan ikke fristes mer. Man er kommet lenger enn Kristus var; for han kunde fristes like inntil sin død. — Det er jo attråverdig å komme så langt, hvorfor slike predikanter nok kan bli beundret av stakkels sjeler som kjenner de har ikke nådd det. Men saken er, predikanten har heller ikke nådd det. Han er faret vill, har stoppet op på veien — om han i det hele tatt nogen gang har vært på veien.

Veien hvorpå de kristne er kalt til å vandre, er en vei hvor man finner meget å avlegge. Der finnes synder — opkom fra hele den falne menneskenatur. Men for å se den og komme til å erkjenne den, må vi være av sannheten, barn av sannheten. Næsten alt Guds folk er imidlertid ført vill av løgnens ånd, så der spørres ikke efter sannhet. De siste dager skal bli vanskelige, sier ap. Paulus. 2. Tim. 3, 1—5. Man vil gjerne ansees for å være hellige, man har gudfryktighetens skinn, men fornekter kraften. Den ene hykler og den annen er straks smittet av samme hykleri. Da man ikke kan tro, må man hykle. Vi ser jo mange optrede med sitt halleluja! Takk og lov! på leberne — særlig når de kan bli lagt merke til — det er hykleri, som skulde avlegges. Taler man om disse og andre synder at de skal avlegges, da ropes der straks op om lovtrældom m. m. Predikantene fører an, og fårene tør ikke tenke på egen hånd; de må tenke og tro som lederne gjør, og så hykler alle om kapp; for alle vil ha ære og være noget i forsamlingen. Og man er bange for å bli utstøtt av «synagogen;» for det blir man om man våger å ha sin egen mening.

Hvem kan bedømme slike hyklere? Det er alene mennesker som er frelst fra disse synder — som har vokset til frelse. De har kjent synden i sin egen barm, men de har dømt den og hatet den til døden. Og så vederstyggelig som de har funnet den hos sig selv, så vederstyggelig er den i deres øine, når de ser den hos andre. Men sannhets ord som åpenbarer synd, må ikke forkynnes. Alle er hellige! Synd er der ikke, for nåden dekker alt, eller syndelegemet er borte. — Ja, falske lærdommer om synd og nåde og om at syndelegemet uttas ved åndens dåp m. fl., har gjort at Guds folk har fått tilstoppede ører og tilklinte øine. Man vil ikke høre og vil ikke se annet enn det man av løgneren er blitt oplært i. Det trenges ingen formaning om å lenges som nyfødte barn efter den åndelige uforfalskede melk, så det kan bli vekst.

Satan er meget flink til å få menneskene til å tro på løgn; han er nemlig særlig interessert i at det blir liten frelse. De må gjerne tro at syndelegemet er borte; for da kan det jo ikke bli tale om nogen synd å avlegge. Hykleri, svik, avind, havesyke finnes jo ikke da. Det blev alt sammen borte med syndelegemet. Der er ikke mere å lenges efter. — Altså, man er fullkommen — lik Kristus efter opstandelsen — det blir følgeslutningen.

Nei, Guds folk trenger nettop uforfalsket melk, og de må begynne å lenges efter den. De har lenge nok drukket den forfalskede, og horelevnets vin. Den innsuges alle vegne, og folket må ta tiltakke med hvad de får.

Hvem er det som avlegger, og hvem er det som lenges? — Det er de, der likesom ap. Paulus har så stort hat til sig selv, at de må utbryte: Jeg elendige menneske, hvem skal fri mig fra dette dødens legeme! Sådanne lenges som nyfødte barn efter åndelig uforfalsket melk. De er fulle av selverkjennelse! De ser synden i kjødet, og de kan fristes av den; men de hater den i hvilken skikkelse den enn viser sig. Den er dømt, og den blir dømt til døden. — Slike sjeler avlegger, og de vokser til frelse.

Sålenge vi er i denne hytte, er der stedse mere frelse å vinne. Gud er et lys hvortil ingen kan komme; og det er alene Kristus som har hele guddommens fylde legemlig boende i sig. Kol. 2, 9. Vi er ikke mer fylt i ham enn hans død har vært virksom i oss, alene dette er det som er avlagt. Derfor, finn synd og selvliv og dø, da blir det megen frelse. 2. Kor. 4, 11.