Kun en ny skapning

Kun en ny skapning.

Forbannet er hver den som henger på et tre. Gal. 3, 13.

Velsignet godt har det menneske det, som tror sig selv og andre som en forbannet ting efter kjødet. Kjød og blod kan ikke arve Guds rike. Kun en ny skapning i Kristus Jesus gjelder noget.

Egentlig skulde vi ha vært forbannet bort fra Guds åsyn og fra denne jord alle tilhope. Det er av bare nåde vi lever og eksisterer. Vi fortjener ingenting og har ikke rett til å stille et eneste krav. Alt er for godt til oss. Vi er ikke verd menneskers sympati, eller at noen skulde hilse på oss. Vi er ikke verd god mat eller gode klær, god helse, godt hjem eller noe godt av noe slag. Alt er av bare nåde. Derfor skal vi si Gud og Faderen takk for alle ting. Bønner og takksigelser skal opstige for hvert menneske. Det er høieste grad av hovmot og innbilskhet å være misfornøid og klage over tilværelsen. Hvad tror det menneske sig å være? Vi har all grunn til av hjertet å være takknemlig for alle ting. Jesus hadde ikke det han kunde helle sitt hode til. Hån og forakt møtte ham, men allikevel var han den mest salige og takknemlige mann på jorden. Det er ham vi skal ligne. Hebr. 1, 9.

Vi skal ikke ha medynk med oss selv. Jesus bragte død over selvet i alle skikkelser. Det er denne død også vi skal ombære i vårt legeme hver dag. Hadde Jesus en eneste gang i sitt liv mottatt ledelsen fra selvet, så hadde Satan hatt del i ham. Men nu kunde han avlegge det veldige og velsignede vidnesbyrd: «Denne verdens fyrste kommer og har intet i mig.» Joh. 14, 30. Satan hadde intet i Jesus. Han hadde ikke med alle sine kunstgrep og list fått dåret ham en eneste gang.

Jesus var fullkommen fri for denne verdens ånd, fra alle verdslige fakter og miner; fri for personsanseelse, fra all smiger og hykleri. Han var ikke bløtaktig en eneste gang for å vinne menneskers ære, men gav denne verdens gud dødsstøtet i alle skikkelser. Det er i sannhet en stor mester vi har. Nu vil han lære og hjelpe oss til det samme. Han seiret for å gi oss seier.

Jesus besmittet ikke sin ånd en eneste gang med denne verden eller de ting som er i denne verden. Kjærligheten til Faderen var fullkommen i ham. Han var i sannhet en borger av et annet rike og passet ikke inn i denne verden. Derfor blev han også en snublesten og en anstøtsklippe og fikk ikke noen skikkelse så man kunde ha lyst til ham.

Slik blir det også med hans disipler, og det er ikke nok før disippelen blir som sin mester. Synden skal motståes inntil blodet på alle felter. Det er mange av de troende idag som beundrer og legger sig efter ting som Jesus hadde kamp imot like til blodet for vår skyld. På den måte treder man Jesu blod under sine føtter.

Søkte jeg å tekkes mennesker, så var jeg ikke Kristi tjener, sier Paulus. Hvor mange sanne tjenere er det så idag? De fleste søker nok i alle ting å tekkes mennesker. De beundrer det store. De har en verdslig gang og en verdslig optreden. Man kan se på lang avstand at de er borgere av denne verden. Deres navn passer inn her og er uten vanærens dekke og forakt.

Alle er vi mer eller mindre besudlet av denne verdens ånd. Det er derfor velsignet å komme inn i den levende Guds menighet og forbli der i skyllende plaskregn fra Herren, inntil all denne vederstyggelighet vi er rundt besmurt med fra verden, er skyllet bort. Kun en ny skapning gjelder noget her.