Slavehandel

Slavehandel.

De «hvite» har hersket over de «sorte», og kjøpt og solgt dem som slaver. Dette er omsider blitt forkastet. I likhet med dette er det noget som heter «hvit slavehandel.» Man narrer og fanger unge piker og sender dem til Utah. Denne forkastelige trafikk motarbeides også.

Det finnes også en tredje slags slavehandel, og den kan man passende kalle for «religiøs slavehandel.»

Man akter gudsfrykten for en vei til vinning. 1. Tim. 6, 5. «Vi er ikke som de mange,» sier Paulus og Timoteus, «slike at vi forfalsker Guds ord til egen vinning.» 2. Kor. 2, 17. I den danske bibeloversettelse står det her: «Sådanne som driver forretning med Guds ord.»

Varen er Guds ord. Det forfalsker man. Man selger det til underpris, til godtkjøpspris, til spottpris. Eller om du vil, man selger frelse. Ved å selge det til spottpris får man mange kunder. Og da blir det som enhver forretningsmann sier og forstår: Det er mengden som gjør det!

En av Guds folks ledere sa for mange år siden så betegnende til en bror som forkynte Guds ord i sannhet: «Ja dette er nok sant, men på den måten blir det ikke så mange folk.» Nei, det blir færre folk, og på den måten blir det menneskelig sett (men ikke åndelig sett) en dårlig forretning. Slik hadde de mange det på Paulus’ tid, og slik har de mange det idag. Det er det forretningsmessige — det som Skriften så foraktelig kaller for: ussel vinning — som ligger dem på hjertet, og ikke sjelenes frelse.

Forretningens trivsel står og faller med kundenes antall og betalingsevne. Derfor gjelder det for sådanne hyrder, forstandere og evangelister å kapre de rike samt den store mengde, for mange bekker små, gjør en stor å. Og når man har kapret dem, gjelder det om å binde dem så forsvarlig, at man kan ha håp om å bibeholde dem på livstid.

Man driver religiøs slavehandel. Stikk mot Skriftens ord innskrives man med penn og blekk. 2. Kor. 3, 1—3. Det er absolutt nødvendig (å bryte Guds ord), sier man, for ordens skyld. Og dette er rett og slett (ja yderst slett!) noe tull! Og så skal man ikke forlate sin egen forsamling, Hebr. 10, 25, hvilket er en helt misvisende oversettelse av at vi ikke skal forsømme å komme sammen. Det eneste dette ord absolutt ikke kan bety, det er at vi ikke skal skrive oss ut av det kirkesamfundet eller den sekten vi er innskrevet i, for det fantes ikke sådanne den gang de ordene blev skrevet!

Man skal være trofast, sier man, og holde sig der man hører hjemme. Ja, naturligvis, man vil gjerne ha kunder! Du hører slett ikke hjemme i noget slikt parti, kjære sjel. Du hører sammen med alle andre opriktige, med alle som ikke driver forretning med Guds ord.

Går man ut av den «menigheten» man er innskrevet i, da er det som man skulde gå bort fra Gud. Går medlemmene et annet sted og hører Guds ord i sannhet, den sannhet som blir dem til gagn og glede, da hender det ofte at sådanne blir truet med utstøtelse. Og i den grad er man slave, menneskers træl, 1. Kor. 7, 23, solgt, bastet og bundet, at man lar sig skremme, at man føier sig efter dette! Det er en stor skam og skjendsel! Det er gammel praksis blandt sannhetens fiender, blandt dårlige hyrder. Se 3. Joh. 9 og 10.

Ja, man til og med avpresser folk løfter mens de ligger på knærne og ber til Gud, løfter om at de aldri skal sette benene sine på de og de møtene, på møter hvor de selv er blitt styrket i troen. Gad vite om dette ikke til og med er straffbart efter den borgerlige straffelov! Selv den beskytter folks personlige frihet! Men hvor meget mere gjør ikke Guds ord det?

«Til frihet er I kalt, brødre!» «I er dyrt kjøpt, bli ikke menneskers træler!» «Der hvor Herrens ånd er, der er frihet!»

I sådanne forsamlinger, som mere ligner fuglebur enn de ligner den levende Guds menigheter, der er det absolutt ikke frihet. «Pinsebevegelsen» skapte frie forsamlinger til å begynne med; men det er forlengst gått over til å bli «kirker,» og blir det mere og mere. Det er rene «statskirkene» selv om formen og skikken er litt anderledes. Hvor usigelig langt borte er man ikke fra dette: «Der hvor Herrens ånd er, der er frihet.» Og fra dette: «Når I kommer sammen, da har hver av eder... (noget å tjene med).» Nei, når I kommer sammen, da skal I få høre tale av den og den pastoren eller av de og de pastorene, og så kan I få lov til å rope «amen og «halleluja», samt å legge i kollekten.

Et slikt medlem så forleden dag i en ny bok som han syntes så bra ut og som han kunde ha lyst til å lese. Men han turde ikke, for tenk om forstanderen fikk se det! Stakkars træler! Stakkars fangne fugler! Og av sådanne er det mange! Men vi har et gledelig budskap å bringe:

Si til de kalkstrykere at muren vil falle! Ez. 13, 11. Partimurene skal snart falle! Selv om de blir stående for alle dem som ikke er opriktige, så skal de i ånd og sannhet være falne for alle de opriktige. Og det er dem som interesserer både Gud og oss.

«Derfor så sier den Herre Herre: Se, jeg vil til eders dekker, i hvilke I fanger sjelene som fugler, og jeg vil rive dem bort fra eders armer, og de sjeler som I fanger, de sjeler vil jeg løslate som fugler. Og jeg vil sønderrive eders hetter og utfri mitt folk av eders hånd, og de skal ikke mere bli til fangst i eders hånd, og I skal kjenne at jeg er Herren.» Ez. 13. Velsignede budskap! La det lyde alle vegne, brødre. Snart skal vi ved Guds sanne nåde få samles med alle våre sanne medbrødre, de som idag er fanget og bundet i de forskjellige partier, de som er ført bak lyset, så de ikke kjenner oss, sine sanne og opriktige medbrødre!

Det har snart lenge nok vært slik! Forløsningens time er nær! Halleluja!

Herren selv skal åpne burene for alle de opriktige! Det blir ikke første gang han åpner fengslets dører!

Du opriktige sjel, bak gitter og mur, som måtte lese disse linjer, gjør dig klar, skriv en avskjedssang, og velkommen skal du være i disippelflokken her utenfor leirene!

Når du kommer, skal vi synge nr. 256 i «Herrens veie.» Når du er kommet ut av buret, kan du fritt sette dig hvor du vil og synge din lovsang. Vil du sitte i toppen av et høit tre, kan du det, og vil du sitte på toppen av buret og synge, kan du det! Bare du ikke er så vant til fangenskapet, at du lengter inn i buret igjen! Hjertelig hilsen til dig bak muren, fra en av de salige utenfor partimurene,