Matt. 13, 1—23.

Her ser vi fire slags sædejord; men bare den ene slags bar frukt.

Først falt noget av sæden på veien. Der blev den liggende ovenpå, og den onde rev den bort, v. 4 og 19.

En vei er hårdt tiltrampet av alt og alle som farer hen over den. Slik er manges hjerter. De har søkt å få det godt, og således åpnet sitt hjerte for alt mulig undtagen for Gud. Hvor de har vendt sig hen, er de blitt skuffet. De ventet å finne forståelse, kjærlighet og godhet både av denne og hin. Gud søkte de ikke, og de krevet intet av sig selv, men forlot sig på mennesker. Under alle disse skuffelser er deres hjerter blitt hårde. De har tapt troen på alt godt.

Når de da får høre livets ord, forstår de det ikke. De har forventet alt fra andre; men livets ord vil ned i deres hjerter og gjøre et verk i dem selv, gjøre dem selv gode; men det forstår de ikke. Deres hjerter er hårde. Ordet blir liggende ovenpå, og den onde river det bort.

Så falt det noget på stengrunn. De tok imot ordet med glede; men da det var lite jord, hadde det ingen rot; når forfølgelsen kom, blev de straks forarget, v. 5—6 og 20—21.

Manges hjerter er å ligne med en stengrunn. Når de hører livets ord om rettferdighet, fred og glede, blir de begeistret. De tar imot det med glede. Men skal sæden bære frukt, må den skyte røtter. Den krever sin næring ut av jorden. Slik er det med livets ord i våre hjerter. Skal det bringe oss fred og glede, krever det også noget. Det krever alt det som hjertet henger ved. Det trenger igjennem og kløver, skiller og dømmer hjertets tanker og råd. Det hadde de ikke tenkt sig, og de gjør sitt hjerte hårdt. De var begeistret over alt det ordet kunde bringe; men da det krevet, var deres hjerter som sten. Skal de lide noget for ordet, blir de straks forarget. De tar sine forbehold, og ordet blir uten frukt.

Noget falt også blandt torner. De hører ordet; men verdens bekymring og rikdoms forførelse kveler ordet, v. 7 og 22.

Mange har det som den rike unge mann, som gikk bedrøvet bort. De vil gjerne ha livet, men vil ikke miste livet for å finne det. Når de hører Jesu kall i sitt hjerte om å opgi alt og følge ham, da bekymrer de sig om dette og hint, om hvilket Jesus har sagt at vi skal få i tilgift. De tror ikke på Gud, og ordet kveles i alle disse bekymringer og blir uten frukt.

Og noget falt i god jord. De hører ordet, forstår det, og det bærer frukt, tredve, seksti og hundre fold, v. 8 og 23.

De som er den gode jord, er de som mottar ordet uten forbehold, uten bihensikter. De forstår ordet, at det skal skyte røtter og gjøre et verk i dem, og de gir ordet alt hvad det krever og dømmer. De omslutter det av hele sitt hjerte, og kaster alle bekymringer for denne verden på Herren, da de tror at han har omsorg for dem. Her blir det frukt ut av det, og bare i den jordbunn kan sæden bære frukt.