Døde gjerninger

Døde gjerninger.

Efter at vi har renset hjertet fra en ond samvittighet, idet vi har angret og bekjent våre synder for både Gud og mennesker, så kan vi frimodig, skritt for skritt gå inn i helligdommen for å helliges helt igjennem. Hebr. 10, 19—22, 1. Tess. 5, 23. Vi er da tvettet rene i ordets vannbad og trenger nu ikke til å vaske annet enn føttene, Joh. 13, 10. Vandringen inn i helligdommen er en vandring i de gjerninger som forut er lagt ferdige. Ef. 2, 10. Det blir troens gjerninger, levende gjerninger, som skaper guddommelig liv i oss. Men før vi på denne måten kan skride mot det fullkomne, må vi ha omvendt oss fra døde gjerninger, for det tilhører jo begynnelsesgrunnene. Hebr. 6, 1. Døde gjerninger er som et besmittet klædesplagg. De er ikke fremkommet ved tro, ikke fremtvunget ved Kristi kjærlighet og har derfor heller ikke til hensikt eller mulighet å tekkes Gud, men menneskene. For eksempel: Man går på møtet, enda man helst vilde sitte hjemme, men det ser så rart ut å bli hjemme. Man ber og vidner for å ta sig ut. Man setter sig ved siden av en og hykler kjærlighet. I hjertet ønsker man sig langt vekk. Eller: Nabokonen er blitt innlagt på sykehuset. «Hun synes vel det er rart om jeg ikke besøker henne,» sier man, og så går man. «Jeg får vel ta med mig noe, det ser så rart ut å komme tomhendet.» tenker man. Så sitter man ved sykesengen og nyter den sykes takk for frukten eller blomstene. Man drar rett som det er på smilebåndet og forsøker å trøste med: «Du blir nok snart bra igjen,» mens man mener at hun ikke har lenge igjen. Så dør nabokonen. Man skal sende krans. «Jeg får vel sende en til 5 kr. for ellers ser det så knuslete ut,» sier man. «Jeg får vel gå i begravelsen o.s.v., o.s.v.» Slik kunde man telle op i det uendelige. At verden driver med denslags er jo ikke å undres over. Men at de kristne holder på med slikt, er til å vemmes over. Derfor skal de også spys ut av hans munn. Vi ser at alle disse gjerninger går ut på å se bra ut i menneskenes øine. Man passer som en smed på den ytre renhet, mens hjertet er fullt av dødningeben. Man har lagt et silkefløielsteppe over hele råttenskapen og merker ikke at det lukter død og råttenskap, så der må luftes ut efter en. Og i denne typiske fariseertilstand vil man forstå sig på «absolutt renhet.» Nei «rens først begeret og fatet innvendig, for at det også kan bli rent utvendig.» Matt. 23, 26. «Gi det som er inneni til almisse, og se, da er alt rent for eder.» Luk. 11, 41.

La oss for alvor komme bort fra de døde gjerninger og vandre i de levende. De som gjør døde gjerninger sier: «Det ser så rart ut, hvis....» Men de som drives av Guds ånd til levende gjerninger sier: «Det får ikke hjelpe hvad folk sier, jeg må gjøre Guds vilje, koste hvad det koste vil.» Og disse er det som vandrer i lyset, og deres føtter vaskes rene i Jesu blod. Gud ser til hjertet. Det gjelder derfor å være det man er av hjertet. Dersom våre gjerninger ikke er en tro kopi av vårt hjertes sanne forhold, da er vi urene i Guds øine selv om vi ser utvendig smukk og ren ut som en kalket grav.